året 2011

I dag er det klart for å ønske det nye året velkommen... Man bruker ofte dette til en ny start. Men setter strek over det gamle og sitter med ønsker og drømmer om det kommende året.

Jeg blir veldig tenkende og ser tilbake på året som har gått. For på en måte går jo året så fort, men på en annen måte er det så lenge siden de tingene man har opplevd har skjedd. Det er rart.

Jeg tenker ofte sånn at 2011 var et drittår! Og håper 2012 blir bedre... men kanskje vi tenker sånn hvert år.. men når jeg så begynner å se tilbake på hva som faktisk har skjedd i 2011 må jeg si at 2011 har vært rart, men helt fantastisk!

Jeg startet året med mine siste dager i Imbera. 22. januar pakket jeg tingene mine på Skullerud og forlot de få men søte kollegaene mine. 27. januar stod jeg klar med fullpakka sekk klar for Namibia igjen. 28. januar satte jeg mine ben på Afrikas jord igjen, og ble møtt av Derek som skulle få meg trygt til Chameleon. Han var min guide i ørkenen og viste seg å bli en person som har betydd og alltid vil bety mye for meg. Jeg møtte noen utrolige mennesker både i Windhoek, i slummen og på Harnas. Både frivillige og ansatte her har gitt meg utrolig mye og vil alltid betyr mye for meg. Harnas har nok en gang, og i større grad enn sist gitt meg minner og øyeblikk som har gjort meg til et lykkeligere menneske, men et menneske med evig savn.

Jeg gråt hele veien hjem... men 1. mars stilte jeg opp på Fornebu klar for min første dag i min nye jobb i Avanade. Og tro det eller ei, men her trives jeg veldig godt. Også her har jeg møtt mennesker jeg aldri ville vært foruten.

Men å gå gjennom et år og en tid med bare glede er ikke lett... det var ikke mange dagene jeg hadde sittet på Fornebu før jeg fikk beskjed om at Svein Tommy, vår venn fra studietiden var gått bort. Dette var så utrolig rart, og vanskelig å forstå... og en kontrast i alt det fine.

I april kjøpte jeg leilighet.... 21. mai ble jeg tante for første gang... og det var helt utrolig. Jeg var jo egentlig klar over at det ville være helt annerledes enn med alle andre babyer, men visste ikke at det ville skje så fort. Jeg er så inderlig glad i alle mine venners- og andre familiemedlemmers barn, men dette var helt unikt. Med en gang jeg kom inn i rommet og så dette vakre lille nurk kjente jeg bare en helt enorm varme og jeg bare elsket henne noe så inderlig. Det var helt rart. Etter bare å se henne i under ett sekund elsket jeg henne over alt.:) Og det blir bare mer og mer ekstremt... Verdens søteste lille Sanna...

I juni flyttet jeg inn i min nyeleilighet på Sagene... Dette var bare dager før jeg dro til Roskilde for første gang, og muligens siste. Haha... jeg er nok litt for gammal for å bo i fyll, fest og graps! Men moro var det! Jeg fikk her møte min kjære Harnas venner for første gang etter mitt eventyr i Afrika.

Det ble ferie og jeg gledet meg til å være hjemme og kose meg med gode venner og glede... Heldigvis og uheldigvis var jeg kommet ut av Oslo... men terroren brakk dette året i to. Å sitte i godstolen til pappa ene og alene hjemme på Aurebekk og se på hva som foregikk i byen min i Oslo var helt forferdelig.. og enda verre ble det. Når man ikke trodde ting kunne bli verre, ble det noe verre enn helvete og enda verre. Vi mistet mange, og vi mistet Håvard. Vi mistet glød og glede.

Dette tok meg med tilbake i min EO tid. I tiden vi var på sommerleir, ung og med brusende engasjement. De tider vi var så inderlig glad i alle som var der, vi koste og klemte og kjente gleden og livslysten eksplodere i oss. Jeg ble tatt tilbake i dette, og fikk også truffet mange av mine gode EO venner, og det fantes ikke bedre trøst i dette enn hos dem.

Tiden måtte gå videre, men høsten har vært dyster.... men 12. september kunne endelig meg og Torunn smykke oss med tittelen "Hundeinstruktør"!
Den 1. oktober fikk vi feire at Veronica og Glenn endelig hadde tatt steget med ring på finegeren og et løfte om evig trosskap. Og ikke nok med det, jeg ble forlova! Det varte bare i et døgn, men det var et morsomt døgn.:)

Mine opplevelser kan avsluttes med at min aksjon for sultofrene på Afrikas Horn fikk inn 2000 kr mer enn hva målet mitt var. Og vi kan nå sammen gi 12000,- til sultofrene på Afrikas Horn. Det er jeg utrolgi glad og takknemlig for.

Jeg er glad for at året avslutter med en tid for omsorg og glede. En tid hvor man kan puste ut og ta vare på hverandre. Da får vi tid til ettertanke før vi starter på det nye året. Denne jula har også gitt mine venninner forlovelser og jeg kan nå glede meg over året 2013 hvor Therese og Åne, og Ranya og Lars skal gifte seg. Det er så koselig når det går godt for mine kjære venninner.
Da kan vi ta i mot det nye året... og jeg håper tiden er her for å fjerne dumme nyttårsforsett med mer trening, mer jobb, mer suksess og rikdom. Om vi ser på oss selv har vi et liv mange andre aldri kan drømme om. Og ja.. vi kan kun sammelikne egen lykke med oss selv, men jeg tror vi kan klare å bli lykkelige om vi klarer å gjøre flere lykkelige eller gi flere en sjanse. Vi har en jordklode som trenger hjelp. Vi deler alle den samme jordkloden selv om dette ikke er like enkelt å se til tider. Vi er i krig, vi lider av sult og utrydder både planter og dyr. Jeg håper vi sammen kan fortsette å hjelpe dem som trenger det i året 2012, både dyr og mennesker.

Godt nyttår alle sammen!!

Og jula var over...

Hjelpes så utrolig fort tida går egentlig...
Da jeg dro hjem for å ha juleferie så jeg jo for meg en hel haug med tid, og jeg skulle få treffe alle og enhver og skulle slappe av noe så utrolig. Nå er jeg glad jeg har et par dager i Oslo hvor jeg kan sove ut før jeg starter på jobb igjen.:P Det er litt av et jag i jula egentlig, spesielt for meg som tror jeg kan rekke over alt. Jeg må bare innse at det er umulig...

Men av det jeg har gjort i jula så har jeg hatt det helt fantastisk! Det er så helskjønt å være hjemme!

Jeg har hatt ei herlig jul med min fantastiske lille familie som i år har vokst. Jeg har hatt min første jul som tante og med både svoger og niese på julekvelden. Jeg har truffet resten av familien og alle små. Og jeg har fått baby til jul.... bare det at det ikke er min baby.:) Men 1.juledag fikk jeg treffe 3 dager gamle Marcus.... og ja..da kjente jeg eggstokkene rasle...

Jeg har også fått treffe mine kjære venner... ikke alle dessverre, men de jeg har fått treffe denne gangen har jeg storkost meg sammen med. Gode gamle venner er fantastiske å ha.:) Og jeg har fått kvalitetstid på hyttetur.:) Og ikke minst.... begynt bryllupsplanlegging av Therese sitt bryllup... og ikke bare er det hun som er forlova, men også Ranya. Hjelpes... det er så nydelig... 2013 blir et nydelig år.:)

Takk til alle dere nydelige mennesker der hjemme... jeg er så inderlig glad i dere.

Det er jul....

I morgen er det julaften. Tenk julaften...
Kan du kjenne det?

Vi leter alle etter den store julestemningen. For noen begynner letingen tidlig, for andre betyr det ingenting.

Jeg har alltid vært gal etter jula. Jeg har bare gode minner og følelser assosiert til jula, noe jeg har tatt med meg videre.

Jeg startet i år min juleforberedelse og kos allerede 20. november da meg og Marlin var på julemarked i Stockholm. Siden da har jeg pynta og baga, jeg har hatt juleverksted og vært på julekonserter. Alt for å kjenne på denne følelsen av jul og julestemning. I år begynte jeg nok en smule tidlig.

Vi leter med alt vi har etter denne følelsen... og av erfaring er det i grunn ikke før selve julaften er i gang at denne følelsen kommer. Den kommer når juleroen, julefreden kommer over oss. Når jula er her, maten er klar og vi klarer å finne roen.. da kommer julestemningen også og vi kan nyte den.

Men dessverre er det ikke alle som kan det. Det er ikke alle som har venner og familie, som har mat på bordet og varme i kropp og sjel.

Jula er ei tid for både ettertanke og omtanke. Selv blir jeg spesielt følsom i jula, og tenker mye. Jeg har utrolig mye å være takknemlig for, og det fyller meg med varme på julaften. Denne energien kan vi også bruke på å tenke på de som ikke har det som oss, og til å hjelpe dem. Både dem som har det vondt, som sulter og lider nød.. og også dem rundt oss som lider av en enorm tomhet og ensomhet når jula er her..

God jul... alle sammen..

Bloggtørke...

Jeg har skrevet om det før og gjør det igjen...
I noen perioder har man rett og slett for mye å gjøre, man tar seg helt ut. Man er sliten og tom for energi. I disse tider er det lite å få ut i blogginnlegg selv for en snåling som meg som burde ha mye å ta av...

Jeg beklager til dere som har tatt dere tid til å sjekke bloggen min... jeg har nå ferie og håper på bedre tider.

:)

voldtektens skyldnere...

Voldtektene gir seg ikke... hver eneste dag er det tungt og provoserende å lese om de nye voldtektene i Oslos gater. Det er nå voldtekt som er hverdagens tema.

For 3 måneder siden ble vi utsatt for terror. Vi stod sammen, vi gjorde hverandre sterke. Hjelpeorganisasjoner så en økning i givergleden hos det Norske folk. Og kanskje var jeg naiv, men jeg trodde faktisk at dette skulle fortsette. Jeg trodde Oslo skulle endres og bli en by hvor vi stod sammen, hvor gatene var trygge og hvor vi hjalp hverandre, og støttet hverandre. Jeg trodde kjærlighet til våre medmennesker var styrket.

Jeg tok feil. Men jeg hadde rett om en ting, Oslo ble endret. Men sammen med gatenes roser visnet også tryggheten.

Hva er denne voldtektsbølgen? Som den Sørlandsjenta jeg er pleier jeg ikke banne, men hva i helvete er det som skjer??

Jeg som alle andre tenker mye på dette. Og noen ting jeg tenker på er disse: er det flere voldtekter nå eller er det flere anmeldelser? Gjør mediedekningen av voldtekter det mindre tabu? Og det mest omtalte av alle temaene.. hvem sin skyld er dette?

Flere anmeldelser
Jeg er ganske sikker på at det er flere voldtekter nå enn det var tidligere. Men jeg tror også at dette er mer synlig nå fordi det er flere anmeldelser nå enn tidligere. Jeg tror også at det i disse dager er en veldig stor økning i voldtekter av overgrep av fremmede, og at flere av disse blir anmeldt.

De fleste voldtekter skjer i et hjem, kanskje av "venner", "kjæreste" og kjente. Jeg tror også det tidligere var flere voldtekter som dette og at terskelen for å anmelde noe sånt er høyere enn det er for å anmelde et overgrep av fremmede. Tidligere har heller ikke anmeldelser av voldtekter blitt tatt særlig seriøst. Det er mye å tape på å anmelde en venn for voldtekt. Du sitter ikke bare med dine smerter fra voldtekten, men du kan også risikere at ingen tror deg, at du mister venner og blir sittende igjen som jenta som søkte oppmerksomhet ved å anmelde en venn for voldtekt.

Jeg tror at når de voldtektene som skjer av overgrep av fremmede så øker også anmeldelsene. Jeg er stolt over alle jentene som tør å ta dette videre og som klarer å anmelde voldtekten, for det krever sykt mye av dem., og det er mange følelser å takle og barrierer å overstige.

Hva gjør mediedekningen med voldtektsbølgen?
Mediedekningen setter fokus på en utrolig viktig sak, og en skremmende realitet. Det gjør at vi jenter blir mer opplyst, oppmerksomme og mer forsiktige, men det skaper også frykt.

Men hva gjør det med dem som voldtar? Vil dette gjøre voldtekt til et mindre tabu? Vil terskelen for å voldta være lavere fordi det skjer så mange voldtekter, og fordi det faktisk ikke skjer noe med de som voldtar?
Jeg håper at disse menneskene med dette vil forstå at de blir anmeldt, de vil bli straffet og de kommer seg ikke unna. Og jeg håper at dette gjør at flere vil anmelde. Jeg håper også at snakket om tiltak blir en realitet og ikke bare prat. Det skylder vi alle dem som faktisk klarer å anmelde.

De skyldige...?
Til slutt... hvem har skylden? Ingen andre enn de følelsesløse mennene som gjør dette har skylden. Og de har skylden ene og alene. Dette er egoistiske og onde vesen.

I denne debatten som pågår overalt må jeg også si at jeg er dypt skuffet over manges utsagn på dette. Det er også jenter som sier at disse jentene er korttenkte og må klare å se lenger enn sin egen nesetupp. Jeg mener dette er en bedre beskrivelse av dem selv, enn de som blir utsatt for noe sånt.
De som skriver som dette vet svært lite om livet. Dere som jenter legger skylden på jenter som blir utsatt for vårt verste mareritt. Hvordan kan dere gjøre noe sånt mot våre medsøstre? Vi skal stå sammen. I stedet håner dere dem som trenger det mest og dere støtter grunnene til at det tidligere var så få anmeldelser. Dere forsterker deres selvfornektelse, skam og skyldfølelse. Og ikke minst... tillit.

Vi må stå sammen om å få en stopp på dette. Vi må ta vare på hverandre. Vi må gjøre det trygt for hverandre, vi må være oppmerksomme når vi er ute, ikke bare på oss selv, men også på de rundt oss. Og ikke minst, vi må ta vare på dem som har blitt utsatt for overgrep.

Voldtektsbølgen som ble tsunami

I 2005 flyttet jeg til Oslo, og i 2006 husker jeg godt alt snakket om at det var en voldtektsbølge i Oslo. Hvorfor dalte aldri denne? Hvorfor stoppet det ikke? Hvorfor ble det aldri rolig sjø... det har rett og slett endt opp i en voldetektstsunami.

Jeg blir så provosert at det ikke finnes ord for det. Jeg blir så trist, redd, frustrert og lei meg over at dette bare blir verre og verre. Og enda verre er det med de som legger dette på jentene, som om det er deres skyld. Det er bare ett sted det er noe feil her og det er i det støgge syke huet til de folka som får seg til å gjøre sånt som dette.

Og hvorfor ønsker man å voldta noen? Hvem er så syke at de ønsker å voldta noen? Og hvorfor er det så sykt mange av dem?
Jeg blir helt dårlig... fatter ikke at det er mulig..

Tallet på anmeldte voldtekter er skyhøyt, og tenk så mange det er som faktisk blir voldtatt uten å anmelde det. Og tenk på alle de som blir utsatt for overgrep. Sammen er det aaaltfor mange, og alle sammen blir de preget for resten av livet.

I natt var det to voldtekter til i Oslo på samme tidspunkt som vi dro hjem fra byen og på veien hjem. Meg og Bente avtalte i går å ta følge hjem uansett hva, og sykt så takknemlig jeg er for at vi klarte å holde oss til det. Men selv om vi kom oss trygt hjem i går er vi fremdeles ikke trygge. Vi må fremdeles være utstyrt med pepperspray og alarm uansett hvor vi går. Jeg blir ikke overrasket om kriminaliteten øker blant jenter i Oslo, snart må vi alle gå med våpen.

Innsamling - Hjelp sultofrene på Afrikas Horn

den 24. desember 2011 sitter vi i et trygt og varmt hjem sammen med vår familie. Julegavene ligger pene og urørte under juletreet, mens ribba står klar på bordet.

Mens vi spiser ribba og åpner våre unødvendige gaver dør tusenvis av sultne barn. Av dem høres ingen forventning, latter, og heller ingen klaging.

Våre medmennesker lider og sulter. Det som skjer er så ekstremt at for noen er det vanskelig å ta inn over seg. Dermed lukker vi ører og øyne, og lever videre.

Kjære venner, familie og bekjente. Jeg vil be dere om å åpne både ører og øyne, for dette er virkelighet.

Jeg håper dere vil støtte min lille innsamling med et valgfritt beløp. Jeg har stor tro på dere venner, bekjente og familie. Og har et håp om at vi sammen innen julaften skal klare å samle inn 10.000 kr til sultofrene på Afrikas Horn!

Dropp den ene ølen, dropp dine kaffe latte i en uke og støtt sultofrene.

Min lille kampanje avsluttes på julaften i håp om at også ofrene på Afrikas Horn skal få en julegave i år.

Takk til alle som allerede har gitt støtte, og på forhånd takk til dere som støtter dem gjennom dette.

For å støtte innsamling klikk på denne linken:
Støtt Afrikas Horn her

Love my shoes!!!

På mandag var jeg sliten og deppa så det fikset jeg med å dra på Storosenteret og kjøpe skoooooooooooo!!!! Og etter det ble jeg lykkelig! I allefall for en stund!:P

Elsker høsten og alle høstplagg!! :D

klare for høstmørket!

Høstmørket kommer snikende, om vi vil eller ei! Heldigvis er det en pitteliten stund til dagene er mørke når vi går til jobb og når vi kommer hjem. Vi skal vel enda klare å nyte de fine høstdagene vi har nå en liten stund til.

Men... høstkveldene har kommet! Og meg og Milo er berett og riktig utstyrt for kveldsturene i høstmørket! :)

Om ikke dere har funnet frem reflekser og blink er det kanskje på tide.:)

Milo er utstyrt med refleks og lysende halsbånd slik at både bilister, andre hundeiere og meg selv lett skal kunne se han i høstmørket. Matmor er utstyrt med refleks (selvfølgelig med hund :)) og ikke minst mitt "must" fra i fjor hundeposebeholder med lommelykt! Den er fantastisk! Det er ikke kult å lete etter "avfallet" med hendene i høstløvet.:P
God tur!! :)

Takknemlig...?

Noen tider og dager er vonde. Man får ikke puste, det meste er tungt og trykkende. Man lever ikke, man bare er. Man vil ikke dø, men man vil ikke leve. I disse tidene klarer man heller ikke sette pris på noe. Selv om man ser barn sulte, uskyldige mennesker dø i krig klarer man likevel ikke se at man har det godt.
Men prøv. Og om det ikke går akkurat da, så prøv igjen når verden ikke er like mørk.

Det verste jeg vet med å være i slike perioder er å ikke klare å sette pris på alt det jeg har, både av mennesker og miljø. Og det beste jeg vet er de øyeblikkene jeg faktisk klarer det.

I dag er det fredag, og jeg har en helg foran meg med min kjære lille hund og gode venner. Jeg har mye å være takknemlig for. Jeg har noen fantastiske foreldre som jeg elsker av hele mitt hjerte. Jeg er takknemlig for at jeg har fått vokse opp i trygge, varme og landlige omgivelser. Jeg er takknemlig for at foreldrene mine er akkurat som de er og for at de fremdeles holder sammen og har det godt. Jeg er takknemlig for at jeg har den beste Besta jeg kunne hatt. Ja, jeg har bare en av fire igjen, m en Gud så takknemlig jeg er for at jeg faktisk har igjen noen og at jeg har Besta. Jeg er så takknemlig for min kjære støttende og beste storesøster, og tenk at jeg får være tante til det vakreste lille nurk. Jeg er familiekjær, og jeg er takknemlig for det.

Jeg har en hel hurv av gode venner. Jeg har alle slags venner og alle er de søte, snille, rare og unike. Og jeg er takknemlig for hver eneste en av dem. Og jeg er takknemlgi for å ha fått venner og bekjente over hele kloden. Jeg har venner for livet, overalt! Det er noe å være takknemlig for det!

Jeg er takknemlig for alle mine opplevelser, hvertfall de gode. De vonde opplevelsene har sikkert funnet sted av en grunn de og.

Jeg er takknemlig for landet jeg lever i og det nydelige landskapet vi har. Norge er vakkert. Og jeg er så takknemlig for alle de vakre levende skapninger vi har. Hva hadde jeg vært uten dyrene rundt oss. Jeg elsker mine søte hunder Lukas og Milo, og alle verdens dyr. Jeg er så takknemlig for å ha fått holde en liten bavianhånd mens jeg har kjent dens hjertebank inntil brystet under den Afrikanske stjernehimmelen. Det kaller jeg å leve, og den følelsen kaller jeg lykke.

Har dere mørke tider, vonde og trykkende perioder, tenk på slike øyeblikk. Når kjente du virkelig at du var lykkelig, når kjente du at du virkelig levde og satte pris på livet? Hold på disse øyeblikkene, det er de som gjør deg til menneske, til den du er og som gjør at du lever.

Vi har mye å være takknemlige for.

Gratulerer med dyrenes dag!

I dag er det dyrenes dag!

Jeg er så glad for at det finnes en sånn dag, det er på sin plass. Denne dagen er for alle dyr i hele verden og for alle som engasjerer seg på dyrs vegne.

Takk til alle dere som engasjerer dere og jobber hver dag for at dyrene deres, andres dyr og verdens dyr skal ha det godt, kunne leve som et dyr skal og er med og bevarer deres eksistens. Stå på og fortsett det viktige arbeidet.

Og takk til dere alle dyr, små og store, dere med bein og dere med finner, planteetere og kjøttetere.. mitt liv berikes av dere. :)

Dyrenes dag startet 1931 for å sette fokus på kampen for utrydningstruede dyr og har siden vokst seg større. Nå er dagen for alle dyr, og markeringen har utbredt seg over hele verden. :)

jenter, vi har tapt!

Jenter.. vi har tapt.
Jeg har alltid vært beinhard på at vi skal få gjøre hva vi vil. Bevege oss hvor vi vil. Kle oss slik vi vil. Vi skal bevege oss fritt rundt uansett når på døgnet, og være trygge.

Når jeg flyttet til Grønland svarte jeg hardt tilbake på kommentarene jeg fikk på nattestid. Ingen skulle få snakke slik til meg eller til andre. Når jeg har vært ute så går jeg hjem, for jeg skal få lov å bevege meg fritt der jeg vil.

Men vi lever jo ikke i en slik verden, jeg har jo innsett at det kan være smart og trå litt varsomt. Så.. etter lang tid har jeg skaffet meg alarm, og funnet ut at det er smartest å ta taxi for å komme seg trygt hjem. Men der tok jeg feil.

På lørdag lærte jeg at heller ikke i taxi er man trygg. Og det skremmer meg noe veldig. Vi har tapt fullstendig. Vi kan ikke annet enn å holde oss hjemme.

Og til dere som er så forbanna idioter og mener at det er jentenes feil. Hadde jeg stått ansikt til ansikt med deg nå så hadde jeg smelt deg rett ned. Dette ligger ikke på jentene, det er kun et sted det er en feil her og det er i det syke, syke hodet til disse forbanna idiotene som oppfører seg slik som de gjør, kalde, egoistiske og følelsesløse.

Som jeg har skrevet for ikke lenge siden, en handling, en setning, en ufin oppførsel fra disse idiotene er kanskje ingenting for dere, men for de dere påfører dette sitter det for alltid. Ødelegger personer, roen, tryggheten og liv gjør dere. Jeg hater dere, alle sammen!

hatten er min!!!!

Folkens... husker dere denne hatten?
22. september i fjor skrev jeg dette innlegget:
http://maritbreland.blogspot.com/2010/09/nyyydelig-hatt.html

Det handler om hvor lyst jeg har på denne nyyyydelige hatten. Jeg fikk aldri kjøpt den, og på alle Filippa K butikker jeg var så fantes den ikke eller var utsolgt. Den har levd i mitt minne siden...

Ett år har gått, jeg er i Stockholm.. Jeg setter mine ben på Åhlens City, stiller meg i rulletrappa, og da jeg kommer så passe høyt at jeg ser hva som er foran meg i kommende etasje er det bare en ting jeg ser. En ting som står det borte på en hylle og lyser mot meg. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Der... der stod hatten min!!!

Dette var så fantastisk at det var kun en ting å gjøre... så nå er den min!!!! Yeeeey!!! Jeg har endelig fått hatten jeg oppdaget for ett år siden og ikke har klart å glemme.

Rydd en strand 17. september!

Dette er et helt utrolig bra tiltak! Skulle ønske jeg fikk vite om det litt tidligere! For dere som har tid og anledning, ta en titt på dette og bli med å rydde en strand og vær med å bevare livet i sjøen og på land. Bli med å holde Norge rent!

Ved å bidra blir du med i en internasjonal bevegelse (International Coastal Cleanup Day) for å redusere søppel og samle kunnskap om hva som kan gjøres. 108 land er med å rydde søppel den 17. september og over ni millioner mennesker har vært involvert de siste 25 årene!

Sjekk ut dette og meld deg på:
http://ryddenstrand.no/

Jeg synes dette er et så utrolig bra tiltak at jeg vil prøve å få opp flere datoer, skrik ut om det er flere som kunne tenke seg å hjelpe med dette også på andre tidspunkt.:)

Bildet fra ryddenstrand.no

Stockholm!

Yeeey! Jeg er i Stockholm hos Marlin! Og.... ehm.. jeg har aldri vært i Stockholm før.:P Og jeg er ikke her alene heller, jeg har med meg Milo! Så Milo har sin første utenlandstur så det er stas!

Meg og Milo har noen diskusjoner her da.. han mener at hver eneste stein, gresstrå, tre og busk lukter annerledes enn hjemme sånn at det er veldig viktig å få snuse på hver eneste lille ting her, mens jeg prøver å si at det ikke er noen forskjell! Men... vi ble enige om å være uenige. Ellers ser han ut til å være fornøyd med de svenske tispene da! Så Milo koser seg..:)

Det er i dag skyfrihimmel og et fantastisk høstvær. Så etter mitt Marlin-kontor skal meg og Milo ut på oppdagelsesferd i denne vackre by! Så skal vi treffe litt kjentsfolk og kose oss frem til Marlin er ferdig på jobb..

Dette blir ei braaaa helg!

Jeg avslutter med Marlins herlige kommentar fra kveldsturen i går:

"Alle snakker svensk! Det er akkurat som å være i Oslo!" :)

Hundeinstruktør Breland....:)

Endelig... ENDELIIIIIIIIIIIG!!!!

Etter over ett år med hardt arbeid kan jeg endelig smykke meg med tittelen "Hundeinstruktør".

Da jeg meldte meg på dette kurset/utdanningen hadde jeg ingen anelse om hvor mye tid og arbeid det ville ta. Hadde jeg visst det hadde jeg nok aldri kastet meg ut i det, men akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg ikke visste det for da hadde jeg aldri stått her nå med det gusjegule vakre diplomet.:)

Det har vært tungt å drive med dette ved siden av en jobb som i bunn og grunn ofte krever mer enn 100% av deg. Det har vært gøye kurshelger, men krevende hverdager. For å bli god på dette må det praktiseres.

Vi har brukt mye tid med treningsgruppa vår både med å trene hund og oss selv som hundetrenere og instruktører. Og etterhvert har det også vist seg å være en enorm gode å ha en slik treningsgruppe som jeg har hatt. Med en slik gruppe har man god støtte i tyngre hverdager og når motivasjonen begynner å svikte.

For å klare dette har jeg måttet nedprioritere egen hund for å kunne observere andre kurs og instruktører, for så å være hjelpeinstruktør. Det har føltes feil i forhold til Milo, men likevel noe jeg måtte gjøre. Og med min energi og mitt lette stressnivå har det vært hektisk.

Men akkurat nå er det eneste jeg kan si at det var verdt det. Akkurat nå er jeg så glad for å ha bestått denne siste eksamenen og rett og slett ha blitt hundeinstruktør. Jeg har lært så eeeekstremt mye. Ja, selvfølgelig om hund og om hundetrening, om instruktørrollen og om mennesker, men også meg selv. Jeg har pushet meg inn i situasjoner jeg aldri hadde vært i, jeg har fått kjenne på følelser og ikke minst sider av meg selv jeg ikke trodde jeg hadde i meg. Jeg har vært sjenert og med en ekstremt prestasjonsangst og jeg har levd etter janteloven. Ved å kjenne på alt dette har jeg lært mye om meg selv og om hvordan jeg skal jobbe med meg selv for å prøve komme ut av de ubehagelige situasjonene.

Det som også kanskje har vært vanskelig har vært at for å være hundeinstruktør holder det jo ikke å være god på hund, det er jo mennesker man jobber med. Man trener mennesker til å trene egen hund. Og det er så utrolig gøy!!!! Dette bringer selvfølgelig også mye følelser av både frykt, frustrasjon og glede. Men herlighet så gøy det er å se progresjonen til både mennesker og hunder på kursene! Og så herlig det er å se deltakere dra fra kurset med et smil, og komme tilbake med både smil og motivasjon.

Yeeey.... jeg er opprinnelig lykkelig for dette og det betyr så utrolig mye.:)

din sterke kraft

Har dere tenkt over hvor mye makt og kraft du som enkeltmenneske har mot andre mennesker?

Hva du sier og gjør, hvordan du handler og oppfører deg påvirker de rundt deg kraftig. Er det ikke rart at en annen person med sin kraft faktisk kan ta all din kraft ut av deg? Jeg synes det er veldig, veldig skremmende.

Jeg tror aldri vi vil være klar over hvor mye makt vi har over hjertet og energien til et annet menneske. Selv om vi har vært offer for et annet menneskes kraft tror jeg det vil være vanskelig å vite hvor mye man faktisk kan påvirke noen. Hadde man visst hvor mye ødeleggelse man gjorde hadde man jo aldri gjort det, hadde man?

Det er selvfølgelig forskjell på det å ta energien eller ødelegge hjertet til noen, men det er uansett skremmende at jeg som en liten meg har denne makten. Tenk at lille meg kan komme inn i et rom og dermed trekke all energi og glede ut av en annen person. Det er jo helt grusomt... Det er også skremmende at min oppførsel kan ødelegge et hjerte, et liv og en personlighet. Jeg har faktisk all makt til å ødelegge fremtiden til en person. Og denne makten er så altfor lett å bruke. Og har vi brukt den går vi mest sannsynlig uvitne videre uten å ane hva man har gjort og hvordan dette vil prege livet til et annet menneske og alle rundt dem.

Vær forsiktige, trå varsomt... et menneskes liv er så verdifullt og så sårbart.. Prøv å les dem rundt deg. Et unnskyld, varme og omtanke krever så lite av oss, men krever så altfor mye av dem som ikke fikk det.

"Vil du sitte?"

Hvor går egentlig grensa på når og hvem du reiser deg for på bussen?

Selv reiser jeg meg for barn, gravide, handicappa, skada, tydelig syke, tydelige turister som aldri har vært på en full buss og eldre mennesker.

Men jeg tror jeg vil omtale disse eldre som gamle, jeg reiser meg for gamle mennesker. Men av og til kommer man i situasjoner der man sitter og vurderer. Burde jeg reise meg nå? Så kan man tenke at om man vurderer det så burde man gjøre det, men.. Hva om denne personen ikke er gammel, og ikke føler seg gammel, om de fint klarer å stå på bussen.. kan ikke dette da bli tatt litt som en fornærmelse da? Tenk om de akkurat har begynt å kjenne på at de drar på årene (uten at de er gamle) så kommer en fremmed ungfole og forteller deg at du ser så gammel ut at du trenger sitteplass på bussen... hmm... tenker jeg for mye? Jeg mener faktisk at dette kan bli tatt feil slik at det bør faktisk gjøres en vurdering.

Men.. jeg synes rett og slett det noen ganger er litt vanskelig å vite hvor grensa går når du er for gammel til å stå på bussen.

Og ja... alt dette startet i en klein situasjon på bussen i dag der en fyr spurte ei dame om hun ville sitte, og hun var slettes ikke gammel så det ble kjempekleint, haha..:P

Reunion...

I helga hadde vi endelig vår reunion klassefest. Det var i år 10 år siden vi gikk ut av ungdomsskolen, 10 ÅR!! Det er helt sprøtt!

Selv om jeg gledet meg til festen, gledet jeg meg nesten mer til å få det overstått. Da vi begynte å planlegge så var vi enige om at vi skulle ikke gjøre mye, og vi skulle ikke gjøre noe som slet oss ut. Det viktigste var å samles. Men... dere kjenner meg. Jeg stresser jo alltid 5 ganger mer enn jeg trenger, og det ble ikke bedre når flere og flere i komiteen trakk seg. Så ja.. det var godt å få det overstått.

Men... sykt så gøy det var!! Når jeg tenker tilbake på festen så blir jeg kjempeglad og veldig trist. Det er liksom litt vemodig også... tenk at vi gikk i klasse i 10 år og så var plutselig alt slutt og nå har det allerede gått like mange år uten hverandre igjen. Det er jo veldig, veldig rart! Jeg må ærlig innrømme at jeg er veldig glad i denne gjengen, og det fikk jeg kjenne på etter denne kvelden.

Jeg hadde øyeblikk hvor jeg bare stod helt stille og så ut på folket og smilte. De herjet rundt der som om vi gikk på ungdomsskolen igjen. Og alle hadde det så gøy sammen! Vi fryktet det skulle bli klein stemning siden det er så lenge siden, men det gjorde det altså ikke. Og sånt er godt å se. Det er godt å se at det etter 10 år på skolen sammen knyttes så sterke bånd at det kan gå 10 år til og vi er som før.

Så til tross for at jeg stresset litt rundt og brukte hele søndagen på å være dårlig og å vaske så var det jo en herlig kveld. Det var så godt å treffe alle igjen, det var godt å mimre, og det var utrolig koselig å treffe lærerne våre. Det var koselig å høre hvordan folk har det, hvordan de er 10 år etter. Det var godt å treffe gamle gode venner og kjenne at vi er fremdeles der. Det var fantastisk å høre på Backstreet Boys og Spice girls med denne gjengen, og ekstremt morsomt å danse Macarena og etter Paradisios Bailando.:)

Takk for en herlig kveld dere, ikke rart vi holdt til kl 05.30 med denne gjengen.:)

Thank you for this Coldplay....

malla + is = sant!!!!!

I LOVE ICE-CREAM!!!!!!!!!!!!!
Iiiiiiiiis......

Sykt som jeg elsker is! Jeg kjenner ingen som er så glad i is som det jeg er.. vaniljeis, jordbæris, sjokoladeis, pistasjis, tiramisuis, karamellis, krokanis.... all is!!!

Jeg har hjemmekontor i disse siste timer av arbeidsdagen og dessverre så hadde jeg en 2 liters med tress i frysen... den var så og si full.. den er nå tom! Jeg sitter her og innstallerer, trykker next og spiser mer is. Det er farlig!!!

Det gikk dårlig med denne slankingen min gitt.... jeg må vel bare innse at jeg har tapt for iiiiiiiiiiiskrem. Nam, nam, nam!!!!

aktiv og effektiv helg!

Jeg hadde hatt ei slitsom uke og var skikkelig trøtt! Gledet meg til helg, og den ble faktisk ikke en daffehelg. Jeg har både vært kjempeaktiv og veldig effektiv.:)

Fredagen var jeg på kaffetur med Johan. På lørdag stod jeg opp kl 09, vasket seks klesvasker og dro på trening kl. 11. Så dro jeg på innebandykamp kl. 13 og på instruktørmøte kl 16.30. Deretter gikk jeg på tur kombinert med hundetrening ned til frogner og besøkte Aisha før jeg dro tilbake til Kristin før jeg tok kvelden.

I dag har jeg vært i skogen i nesten seks timer og trent rundering med treningsgjengen. Det var sååååååå gøy og hundene var kjempeflinke! Jeg er selvfølgelig kjempestolt av Milogutten.:)

Dermoid cyst - Dakars lille vovs!!

Så dette i dag og fy søren så utrolig kvalmt!! Stakkars, stakkars vesle søte hund som har gått rundt med dette her i hodet sitt.

Dette er veldig sjeldent, men ser dere noe lignende på deres hund så sjekk det ut!!! Det kan gi store smerter. :(



Lily ble operert, og operasjonen var vellykket. De fjernet all hud med cyster og brukte hud fra nakken som de dro opp og dekket til med. Og hun er nå en mye lykkeligere hund!!

en sterk blogg...

Har dere noen gang lest Emma Martinovic sin blogg. Hun er leder av AUF Vest-Agder og en av de overlevende fra Utøya.

Hun har vært i en del intervju så man har hørt en del av hennes historie, men bloggen hennes er så mye mer. Den er så sterk, så vond og så ekte. Det er helt forferdelig vondt å lese, forferdelig vondt at en 18 åring har disse opplevelsene i sitt minne.

Den gir en sterk beskrivelse av 22. juli og om følelsene og tiden etterpå..
http://utoyahelvette.blogg.no/

drittmorgen!

Endelig er jeg på bussen til jobb, en time forsinket. I dag har jeg forsovet meg, og da jeg skulle dusje hadde jeg ikke varmtvann! Grusomt! Nektet å dusje i iskaldt vann så nå har jeg med meg alt stæsjet til jobb og håper jeg får dusjet der. For en start på dagen, og for en start på uka.:( Crap!

Skjerpings!

I dag tok jeg steget igjen... jeg meldte meg inn i SATS for tredje gang.:P

Etter jeg rundet 26 år har jeg rett og slett forfalt. I fjor sommer var jeg i grunn ganske fornøyd med meg selv. Da hadde jeg gått ned en del kilo og jeg trente jevnt og trutt. Men, så etter jeg kom hjem fra Afrika så jeg at jeg hadde lagt på meg igjen og så balla det på seg, bokstavelig talt. Plutselig hadde jeg sluttet å trene(jeg trente hvertfall lite) og fortsatte å spise sjokolade og drikke cola som jeg gjorde i Afrika.:P
Og det skulle vise seg på min 26 år gamle kropp.

Da jeg kom hjem fra Roskilde hvor jeg feiret bursdagen min så jeg på meg selv og tenkte hva i all verden har skjedd de siste månedene. Nå skal det også sies at det har blitt mye fest, øl og alkohol i det siste som det ofte gjør på festivaler og i sommermånedene, så dette må nå ta slutt.

Så patetisk tenker dere kanskje... jentete og dumt?J eg er langt fra overvektig, det er jeg fullt klar over. Men dette handler om egen selvfølelse. Om forandringer på en selv, forandringer man ikke liker og som man faktisk kan gjøre noe med. Mye endres i løpet av livet pga. Alder, det meste av utseendet er det lite man kan gjøre noe med pga. arv og liknende. Og dermed må man bare lære å leve med sine komplekser. Men, når man ser at man blir slapp i fisten og vet man har blitt sløv så er faktisk det noe man kan gjøre noe med, så det skal jeg gjøre!

Motivasjon og treningstips mottas med takk!! J

Så nå dere... nå skal jeg tilbake til fjoråret. Jeg skal endre mitt kosthold og trene mer(men ikke så mye at jeg går lei:P).

Hjeeelp.. jeg er på jobb!!

Nå sitter jeg på jobb igjen! De ukene gikk visst fryktelig fort!! Var helt rart å stå opp så tidlig i dag, ta bussen til jobb og sette seg ned foran PC' en. Men, det føles faktisk ikke så ille. Det er egentlig helt greit, rett og slett litt koselig.:)

Problemet er bare det at hjernen ikke er helt med meg. Tror den har ferie enda. Det er vel en kjent sak at man kan glemme passord, men brukernavn!? Haha, det skal litt til...:P Jaja... jeg har da aldri vært helt normal.:)

sammen i kjærlighet..

Sent torsdag kveld kom jeg tilbake til Oslo.. Jeg brukte formiddagen til å gå litt rundt i byen og bare se. Jeg har jo vært i Kristiansand i nesten 3 uker. Jeg har kjent på at jeg har trengt å komme til Oslo i alt dette, men det hjalp meg egentlig ikke stort. Jeg har jobbet mye med dette i tankene mine, og Oslo er (heldigvigvis) i en god opprydningsfase. Selv om man ser skadene er det vanskelig å se hva som faktisk har skjedd her.

Fredag kveld møttes gamle Elevorganisasjonenmennesker til EO sitt stamsted for å samles i kjærlighet og sorg, og for å minnes våre kjente som vi har mistet. Det var min kjære Irene som var initiativtaker, og det var noe som for meg var veldig etterlengtet. I alt som har skjedd har jeg gått veldig tilbake til min EO-tid. I den tiden hvor jeg selv bruset av politisk engasjement. Hvor man ikke hadde kontroll på følelser både for det ene og det andre, tiden hvor man kunne gi og gjøre alt for at din kampsak skulle vinne frem. Tiden hvor man levde for organisasjonen og skolepolitikken. Tiden hvor vi brukte sommeren til sommerleir for å være sammen, diskutere og kose oss sammen med andre engasjerte og likesinnete.

Jeg har mentalt vært i den tiden de siste ukene fordi det er så mye likt mellom følelsene og opplegget i Elevorganisasjonen og ungdomspartiene. Det er for meg helt ubegripelig at en av våre sommerleirer skulle blitt revet bort slik. Dette har gitt meg et utrolig stort savn til mine gamle EO venner og ført meg tilbake til disse tider. Det var derfor utrolig godt å samles på fredag. Vi lever med de samme erfaringene og opplevelsene, kjenner mange av de samme menneskene som var på Utøya. Og dette kunne like godt vært oss, det kunne vært hvem som helst, det skremmende og grusomt. Å få treffe dem, snakke med dem, le sammen, gråte sammen og synge "Til Ungdommen" med dem igjen var veldig godt og det var noe jeg trengte. Takk til alle mine gamle EO venner, ubeskrivelig glad i dere.:)

min sommerferie 2011

....går mot slutten. I dag kjører jeg tilbake til Oslo, min nåværende hjemby. Mitt hjem. Det skal bli spesielt. Det har vært en sommer jeg aldri vil glemme. En sommer fylt med sjokk og en sorg som har preget denne sommeren enormt. Jeg har hatt lyst å skrive ned alle mine tusen tanker og følelser om denne forferdelige terroren, men har ikke hatt ord som klarer å beskrive dette riktig. Det har vært tungt og det skal bli godt å komme tilbake til Oslo, men det skal også bli vondt å se hva som har skjedd med byen vår.

Nå som ferien min avsluttes kjenner jeg at det er terroren som sitter mest av det som har skjedd i sommer. Da jeg kjørte bil i dag og sang av full hals prøvde jeg å tenke på sommeren 2011 og hva den har vært utenom terroren, og da har den vært fin. Den har vært veldig fin og det vil jeg prøve å huske.

Jeg startet ferien med Palmesus. En fantastisk start på ferien med festival med tean i tanga! Jeg har truffet mange av mine herlige Kristiansandsvenner, gått på morsomme hundeturer, grilla og selvfølgelig spist pinnebrød med hvitløkssmør i hagen. Jeg har faktisk fått med meg to torsdager på torvet, og jeg har vel rett og slett fått i meg nok alkohol denne sommeren, men gøy har det vært.:) Jeg har vært på sjøen, jeg har hatt helt utrolig nydelige dager på hytta og bada masse! Jeg har vært i dyreparken og hatt flere herlige dager på fiskebrygga. Dette skal jeg prøve å huske på når jeg ser tilbake på sommeren 2011.

hvordan få frem et smil?

i disse dager kan det være vanskelig å tenke på fine ting, kjenne følelsen av å være glad, og rett og slett smile. Jeg vet at de fleste der ute trenger noe som kan gi dem et smil, om det så bare varer noen sekund..

Sjekk ut denne linken den gav meg et smil hvertfall.

tom

jeg skulle så gjerne ha skrevet noe, men jeg er helt tom. Uten ord. Finnes ikke ord.

Kurt Nilsen - Mitt Lille Land

Sykt og enormt skremmende...

Jeg er så sjokkert og rystet..

Dette er en dag jeg har fryktet lenge... jeg har vært redd for at noe sånt skulle skje, og i dag gjorde det akkurat det. Vi har rett og slett blitt utsatt for et terrorangrep. Er dette starten på noe enda verre? Er dette starten på større angrep, eller er det starten på en krig?

Det er mye tanker som settes i gang av dette, og ikke minst mye følelser.

Jeg befinner meg heldigvis ikke i Oslo for øyeblikket, men er hjemme på ferie i Kristiansand. Jeg er egentlig veldig glad og lettet for det, både fordi jeg kunne vært midt oppe i eksplosjonen, og fordi jeg mest sannsynlig hadde vært livredd for alt rundt meg. Redd for alle bevegelser, hvor enn jeg ville gått og for alle folk som passerte meg.

Men samtidig føler jeg meg fryktelig hjelpesløs her jeg sitter. Jeg sitter hjemme alene i stua på Sørlandet og ser fryktelige bilder på TV av byen min, av mitt hjemsted, mitt nabolag, av Oslo. Mitt hjemsted ser ut som en krigssone, og er vel egentlig det. Og det er ingenting jeg får gjort. Jeg får ikke gjort noe med krigssonen, jeg får ikke hjulpet til og har heller ikke kontroll på alle mine venner og kjente.

Hele denne tragedien toppet seg jo fullstendig ved det som har skjedd på Utøya. Det er så forferdelig tragisk at det finnes ikke ord. Det er helt utrolig vondt å tenke på hva det er disse ungdommene har gått til. De skulle på sommerleir for å dyrke sitt engasjement sammen med andre overengasjerte ungdommer. Jeg har selv vært ung og politisk engasjert på sommerleir og kan derfor lett relatere meg til følelsen de har sittet med før denne tragedien startet. Jeg har flere ganger vært på sommerleir med Elevorganisasjonen, noe som da var helt fantastisk. Jeg var da i lykkerus i ei uke i strekk med herlige folk, engasjement, debatt, lek, fotball og live! Det var latter, bading og sommer. Og det er helt grusomt å tenke på at deres sommerleir lykke har blitt totalt ødelagt og omgjort til et mareritt fra helvete. De er barn og ungdommer, sånt skal ikke skje, sånt skal de ikke oppleve..

Nei.. dette er forferdelig vondt....:( Alle mine tanker går til de skadde, de drepte og de pårørende.. Dette er en forferdelig tragedie.
Jeg lurer på hva som nå vil skje... hva vil vi få vite de neste timene, dagene, ukene...? Hvem står bak? Og hva vil skje fremover...:(

Thank you Goeters...

Da jeg tok farvel med Goeters da jeg forlot Harnas var det uendelig trist og tårevått. Han var gammel og skrank, og jeg visste at det var veldig usannsynlig at han fremdeles ville være der om jeg noen gang kom tilbake.

Dessverre tok det enda kortere tid enn jeg forventet. I dag fikk jeg den triste nyheten om at han var gått videre til "Cheeta Heaven". Det er så utrolig trist, men likevel var hans tid inne og jeg tror han har det mye bedre der han er nå. Selv om han klarte seg fint levde han ikke lenger som en gepard burde leve, han var tross alt den eldste geparden i verden. Og den beste..

Jeg er uendelig glad for at jeg fikk gleden av å tilbringe tid med Goeters ved to besøk til Harnas. For dem som ikke har møtt han eller tatt dere tid til å oppleve gleden ved forholdet man kan skape med et dyr er det kanskje vanskelig å forstå, men dette er en tung dag, og veldig trist.

Jeg er virkelig glad for at jeg fikk møte Goeters. Verdens eldste gepard, et nydelig dyr og en fantastisk sjel. Goeters har gitt så mange mennesker så mye glede. For meg var han terapi.

På min siste reise var jeg sliten, og jeg trengte å komme meg bort.
Goeters gav meg fred. Han gav meg ro i sjelen. Han gav meg lykke. Følelsen jeg fikk av å være sammen med han, tilbringe tiden min med han og ligge inntil han var ren ro og lykke. Jeg ville ikke være noe annet sted enn akkurat der. Han var mitt Harnas.

Goeters var gammel, og var veldig slapp på dagtid når sola steika som mest. Og for det meste når vi tilbringet tid sammen lå vi side om side mens jeg sang "Tir na noir", "Den finaste eg veit" og "Når du sover" for han mens jeg kjente på den gamles tunge pust.

Takk for alt min kjære Goeters... du har gitt meg utrolig mye og gitt meg nydelig "moments" jeg aldri vil glemme. Takk for alt du har gitt oss alle av gode øyeblikk, purring, kunnskap og terapi. Du har gitt menneskeheten mye lærdom. Jeg vil fortsette å tenke på deg når ting er vanskelig.

"Du er fri når du sover..."
Run free in Cheeta heaven..

http://www.harnas.org/wp-content/uploads/2011/07/The-Passing-of-a-Legend-Goeters.pdf

American Idol 2011 Chris Medina Fiance Has Brain Damage and Sings His He...

Jeg forstår at jeg er litt treig, dette skjedde mens jeg var i Afrika og der fikk jeg ikke med meg en ting.. Men... nå sitter jeg og ser på dette og gråter som en gal. For et vakkert menneske han er. Jeg er så glad og takknemlig for at det finnes sånne som Chris Medina...

Palmesuuuuus og dus!!!

Nå sitter jeg her en regnfull mandagsmorgen og tenker tilbake på en helt fantastisk helg! Jeg startet ferien med ei helt utrolig helg med Palmesus og med Sørlandssommer. Etter denne helga er det faktisk helt greit at det regner i dag, for den helga vil jeg leve lenge på.

Jeg dro hjem torsdag kveld og fikk besøk av Ingvild på fredag som kom kjørende fra Oslo. Vi startet med et stress på badet, men vi kom oss til bystranda og fikk en fantastisk nydelig kveld. Det er noe helt unikt å kunne stå barbeint i sanda på konsert på stranda med nydelig solskinn, CB øl og gode venner. LYKKE!

Men lykken gikk fort over til irritasjon da jeg skulle ta bilde av dette lykkeøyeblikket og dro opp kameraet mitt fra veska. Da kom en dustete-mongo securitas og kjeftet på meg som om jeg var en KRIMINIMINELL!!! Hun kjeftet over at jeg hadde kamera og sa jeg måtte bli med henne. Jeg fikk ikke sagt en ting, det var som om alt jeg sa ikke hadde noe å si og det provoserte meg noe grusomt. Så dro hun oss bort, vinket på en annen vakt og sa: "Pass på henne!" Seriøst.... jeg var så forbanna! De behandla meg som en virkelig kriminell, og som om de var FBI! Til slutt kom hun tilbake og sa jeg fikk lov å bruke kameraet i dag siden de ikke hadde tatt det fra meg i sikkerhetskontrollen (hvor vi heller ikke fikk ha med paraply (parafly), parfyme eller hårspray. Verre enn flyplassen dette!) Og resten av kvelden gikk de rundt og holdt øye med meg. Idioter! Heldigvis kunne vi le noe ekstremt av det etterpå, noe jeg fremdeles gjør.:P

Kvelden var fantastisk og dagen derpå enda bedre. Vi våknet til en nydelig sommerdag og jeg fikk vist Ingvild både mitt bosted og vår vakre by. Etter en is på fiskebrygga kjøpte vi reker og hadde reker og hvitvin i hagen før vi dro tilbake til Palmesus. FANTASTISK!

Vi hadde ikke engang kommet oss ned til bystranda før det begynte å regne, men vi fikk oss gul poncho så det gjorde ingenting! :) Vi hadde det så utrolig morsomt, dansa og tulla og traff en hel haug av kjentsfolk. Kvelden endte med at Ingrid skjelte ut en stakkars fyr og at jeg lo så jeg grein av det, ondt? Ja.. men gøy var det.:P

For en kveld!! Det er faktisk en av de gøyeste kveldene jeg har hatt på lenge!!
Takk til dere alle!! :D

nytt medlem i flokken!! Juhu!!

Nok en gang kan jeg blogge om et nytt medlem i flokken!!

Denne gangen er det min gode venn Ronnie som har fått valp! :D Ronnie, så god og dyrevennlig som han er har "adoptert" ei søt "lita" blandingstispe fra dyrebeskyttelsen i Mandal. Det blir spennende å se hvordan hun blir når hun vokser til for ingen vet vel egentlig hva hun er blanding av. Men... det er ganske så tydelig at det er både Rottweiler og Schäfer i henne.

Og i dag på min første feriedag er jeg valpevakt, og meg og Tila vi storkoser oss! Vi leker, koser og hviler.:) Hun er veldig spennende å observere for sånne instruktørspirer som meg.:)

Hvorfor, hvorfor, hvorfor!!???

Jeg blir så trist. Jeg får så vondt. Og det er så ubegripelig.

Hva er det som får et menneske til å gjøre sånn som dette.

Gang på gang leser vi om katter som er satt ut for å dø... den ene metoden verre enn den andre. I dag leste jeg denne artikkelen:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10088433

Jeg kan virkelig ikke fatte hvordan noen klarer å leve med det, eller ha samvittighet til å sette deres dyr ut i døden.. sette dem ut til å sulte i hjel, fryse i hjel, eller dø av varmen. Noen setter dem i søpla, på trafikerte veier, andre i skogen. Noen binder dem levende fast i stein og kaster dem i vannet... hva i helvete er det som skjer!!?? Det er så sykt og så kvalmt...:( Jeg kan helt klart si til alle dere som gjør sånn som dette at jeg hater dere.

Ferier og spesielt sommerferier er tiden hvor de fleste hjelpesentere hos dyrebeskyttelsen rett og slett blir overfylt. Det er utrolig trist og vondt. Stakkars vesle små skapninger.. Heldigvis finnes det hjelpesentre og frivillige som jobber for disse stakkarene. Men det skulle ikke vært nødvendig for hjelpesentere i det hele tatt. Hjelpesentrene burde vært tomme og de frivillige burde ikke hatt arbeid der å gjøre.. men slik er det dessverre ikke, og vi ser det gang på gang.:(

Takk til alle dere andre som jeg vet elsker dyrene deres og gir dem et godt liv, og til dere som tar vare på dem som ikke er like heldige...:(

til jentene mine...

Noen ganger får man en sånn liten støkk, noen aha øyeblikk eller stunder hvor man faktisk klarer å sette seg ned å tenke på dem man har. Det har jeg fått og det har jeg gjort, og det gjelder mine nydelige venninner.

Jeg har alltid vært litt guttejente og hatt flere guttevenner enn jentevenner opp gjennom tidene. Jeg liker ikke drama og er konfliktsky så jeg prøver å holde meg unna, og dermed blir det så mye enklere med gutter. Men venninnene jeg har er så fantastiske og rett og slett livsviktige.

Jeg snakket med Ingrid en dag om "tenk om du ble borte" og det var rett og slett forferdelig. Mine kjære, kjære venninner.. dere vet hvem dere er. Jeg kunne ikke levd en dag uten dere. Det kan gå dager, måneder og år uten at jeg trenger å treffe dere, men dere er her og dere er en del av livet mitt. Om dere var borte hadde jeg ikke klart å leve.

Dere er der alltid, tåler meg gjennom sutring, depping og mongotider. Og dere er der og ler med meg når jeg er glad og er oppe. Dere er der rett og slett både i gode og onde dager, og vi har ikke trengt en prest for å gi hverandre det.

Takk mine kjære skjønninger, jeg er ubeskrivelig glad i dere!
Når jeg nå skal hjem på ferie er det litt trist å forlate Oslojentene mine, men er så godt å skulle hjem til Kristiansandjentene mine. Heldig er jeg!!!

Endelig på plass!!

Som dere kanskje vet så har jeg flyttet. Jeg betalte aaaaaltfor mye for å leie et krypinn så jeg kjøpte et istedet.:) Så nå har meg og Milo flyttet tilbake til Sagene.

Milo synes det var ufattelig kjedelig å se på meg pakke. For det første fikk han ingen oppmerksomhet og for det andre forsvant alle tingene våre og hans i kasser en etter en. Og se det fjeset på han da.:P

Og jeg er jo enig med han, det ble litt trist etterhvert når hele stua bare var kasser. Og det var litt rart at når jeg puttet alle tingene mine i kasser og plasserer de på stuegulvet så tok de jo halve stua... hvordan har jeg fått plass til alle disse tingene når de ikke var i kasser??

Uansett... vi har i allefall fått med oss alle kassene og alle møblene og er endelig på plass i vårt nye hjem, og jeg elsker det. Det er knøttlite, men det er meg.:)

sommer- og geekbeer!

I går hadde vi en liten gathering med herlige folk i bransjen.:) Det ble utrolig koselig og kommer garantert til å gjenta seg. Hvitvin i sola på Aker Brygge for meg, og øl på de som er midre pene på det var rett og slett fantastisk.:)

Men... like fantastisk var det ikke å våkne opp i dag. Dagen derpå på en tirsdag når man skal på jobb er ikke det smarteste vi kunne gjort... det får bli en torsdag neste gang.:)

life...

Hver morgen våkner en gaselle. Den vet at den må løpe raskere enn den raskeste løven, ellers blir den drept. Hver morgen våkner en løve. Den vet at den må løpe raskere enn den langsomste gasellen, ellers vil den sulte i hjel. Det spiller ingen rolle om du er en løve eller gaselle. Når du våkner, er det bare å løpe.

~etologi.no

Min første Roskildefestival vel overstått :)

Da var jeg hjemme igjen fra min første Roskildefestival.

Jeg var jo egentlig veldig skeptisk til hele Roskilde. For det første tenkte jeg.. er jeg ikke litt for gammel til festival? Og spesielt når alle i mitt reisefølge var mellom 19 og 22.:) Og er ikke Roskilde bare dop og elendighet?

Etter jeg første natta frøs så jeg trodde jeg skulle dø mens jeg lå og hørte på en dundrende høytaler rett ved siden av øret mitt, jentestønning fra et annet telt og en fyr som spøy så tenkte jeg bare en ting: Hva i helsike er det jeg har gjort!? Hva er det jeg har begitt meg ut på!? Dette er du aaaaaltfor gammal til!

Og etter dette endte jeg også opp med feber på dag 3 og sitter fremdeles snørrete og fæl med en grusom hals. Så jeg kjempet meg gjennom dagene og konsertene ganske klein i formen. Men likevel må jeg si... for ei uke.. for noen dager... og for en fantastisk opplevelse! Jeg har hatt det så ubeskrivelig gøy og ville aldri vært foruten.

Det har vært utrolig morsomt å henge sammen med mine kjære Harnasvenner. Vi ble kjent i Afrika, i et helt annet miljø med fokus på akkurat det samme. Hjemme ser vi at vi er helt ulike personligheter, men det er jo akkurat det som gjør det så utrolig gøy.

Til tross for fulle og stinkende toaletter, lite søvn og litt kald vind har det vært en fantastisk festival. Konsertene var så utrolig bra og jeg har omtrent danset fra jeg kom til jeg dro, og tro det eller ei, men jeg danser faktisk enda.

Takk til den herlige gjengen: Vilde, Nadia, Jennifer, Aleks, Iggy, Elise og Sebastian. Tack til svenskegjengen og til min nye bror.:) Takk til irriterende naboer som ikke kommer til å bli savnet, men som lagde morsomme minner. Takk til både snille og idiotiske Australiere som fikk meg både til å klikke og til å le.:) Thank you Roskilde!!

....

I dag leste jeg denne artikkelen på VG, og ble egentlig litt provosert eller irritert eller ja...
Jeg er utrolig glad i dyrene mine og de betyr omtrent alt for meg.

Denne artikkelen handler om noen som mistet en hest med føll i det forferdelige været. Da jeg så bildet og tittelen på denne artikkelen fikk skikkelig vondt og tenkte stakkars, stakkars eier... for et forferdelig mareritt.

Og hva sier eieren? Jo, hun sier at det er kjedelig og:
Jeg forsøker å få tak i en gravemaskin. Det er ikke sikkert vi får levert dem til slakting før tirsdag, så da vil vi heller begrave dem, sier hun.

Jeg er helt sjokkert! Hvordan kan man si noe sånt eller komme med en sånn reaksjon etter noe sånt. Jeg håper det er VG som har vinklet det litt feil, men hvis ikke så er det hvertfall godt for dem om de ikke har noen sorg over hva som er skjedd så er det bedre å takle det..

http://www.vg.no/nyheter/vaer/artikkel.php?artid=10095241

Sommeren 2012: Prosjekt "Redd Havskilpadder" i Malaysia

Da er ferien for 2012 bestemt. Meg og Ronnie drar denne gangen til Malaysia. Fra å jobbe med løver i Namibia skal vi nå jobbe med havskilpadder i Malaysia.

Havskilpadder!??? Sier du nok med et hånlig uttrykk og oppgitt stemme. En havskilpadde er også et dyr, en del av vår natur og vår verden. De første havskilpaddene levde på jorda før dinosaurene... skal vi være hånlig og ikke bry oss om at de er i ferd med å miste sin eksistens? Skal vi se på at de blir utryddet fordi de ikke har pels og kan koses med? Skal vi la disse skapningene lide for skadene vi har gjort mot dem og miljøet de lever i?

Hvert år på bestemte tidspunkt legger hunnene opptil 100 egg. Men det er bare i snitt en av disse som klarer å overleve, og det er ganske ekstremt. Nå er det snart slik at det dør flere skilpadder i løpet av et år enn det blir født nye.

Både dyr og mennesker tar egg før ungene klekkes ut. Både for å være drittsekker og for å spise dem. Skilpaddene er et freda dyr, men det er dessverre ikke alle som bryr seg om det. De som får sjansen til å klekkes ut har en farefull ferd ned til vannet hvor mange blir tatt av både rovdyr og rovfisk som samler seg på havskilpaddenes strender for å ta de små havskilpaddene.

Også voksne havskilpadder lever et farefullt liv. De setter seg fast i garn og drukner, blir ikke oppdaget når de dukker opp i vannkanten slik at de blir tatt av båter og motorer. De trues av folk som dreper dem for mat og for skallet. Strendene hvor de lever og legger sine egg forsvinner både til turisme, fisking og store bygninger og hoteller.

Noe som gjør havskilpaddene så fantastiske er at når de skal legge sine egg svømmer de hele veien til stedet hvor dem selv ble født uansett hvor langt unna det er. Så hva skjer når de har svømt i dagesvis for å komme til en nedbygd strand?

Det er trist. Og det er så trist at de må lide av hva vi har gjort denne verden til.

Jeg gleder meg noe vilt til å få ta del i dette arbeidet. Til å hjelpe skilpaddene med et renere og tryggere miljø. Med å få større og trygge strender hvor de kan legge sine egg i fred og ro. Hjelpe de små skilpaddene til havet og ikke minst lære lokalbefolkningen om viktigheten av dette + alt det vi skal få mulighet til å ta del i og lære.

Besta's 80-årslag

Nå er det nesten en uke siden vi var hjemme og feiret at Besta har fylt 80 år. Tenk det... 80 år. Tenk å ha levd i 80 år. Tenk alle minnene, opplevelsene og kunnskapen som bor i en 80 åring. Det er jo helt enormt. Dessverre tror jeg ikke vi er flinke nok til å ta lærdom av dem og alt de sitter inne med.

Det er ikke bare kunnskap, men også opplevelser og minner. Tenk så mange mennesker man har truffet på sin vei, og på hvor mange mennesker som har satt sine spor hos deg og hvor mange du selv har påvirket.

Tenk så mange hemmeligheter man må bære på, for det må være en del. Det er jo gjerne slik at går man inn i et forhold f.eks så lukker man ganske mange dører til fortiden. Det er kun en selv som har nøkkelen, og når man er ene og alene kan man åpne opp og kose seg med alt som disse rommene rommer. Jeg har en del sånne selv som 25 åring så jeg regner med det er en del som 80 åring også. Det finnes mye i min fortid som nok aldri vil belyses hos verken en ektemann, mine barn eller barnebarn. Dette kan være både fordi det er noe man vil skjule av flauhet, hemmeligheter eller rett og slett for å beskytte dem rundt seg. Så det er nok mye vi ikke vet, men det er jo akkurat det som gjør mennesker så spennende.

Jeg er så utrolig stolt, glad og takknemlig for å ha ei bestemor som Besta. For ei fantastisk dame. For meg er hun verdens beste Besta.. jeg kunne aldri hatt ei bedre Besta og venninne som det Besta er. Så sterk, så ærlig, så jordnær og så trygg. Jeg har et utrolig godt forbilde som bestemor og skal være stolt klarer jeg å bli halvparten så god som henne.

Da vi feiret Besta sin 75 årsdag holdt jeg tale, og da jeg snakket om akkurat dette begynte jeg å gråte. Familien vår er ikke så god med sånt så i år valgte jeg å fremføre et dikt i stedet. Et eget amatørmessig dikt som skulle være amatøraktig med humor. Jeg skrev det i bilen på vei fra Oslo til Kristiansand så meg, Kristin og Sigurd hadde det veldig moro hver gang jeg kom med en ny dårlig strofe. Sanna og Milo skjønte ikke så mye så de lo ikke like mye.:)
Her er litt av det.:)

Til Besta på 80-årsdagen:

1.
I dag vil vi feire at du 80 har blitt,
og på disse årene er du nesten ikke slitt.
Etter alle disse år er det ikke rart at du har litt grått hår.

3.
Som bestemor for oss du alt har gitt,
det har gitt oss minner som aldri vil gi slipp.
Du har løpt, og du har krøpt.
Du har spilt spill, og har vært vill,
bidratt med lek og med fantestrek.

4.
I vinter gav du oss alle en støkk,
å ligge i snøen gav deg en trøkk.
Du pådro deg alt du kunne få,
og måtte denne jula varsomt trå.

6.
Takk for at du er du kjære Besta vår,
og gratulerer så mye med dine 80 år!

NOAHs reklamefilm mot pels

Her er NOAHs nye reklamefilm mot pels, rettet mot dem som støtter pels og bruker argumentet som at dette er noe vi har hatt siden steinalderen!

Det finnes fortsatt huleboere blant oss!

å være alene...

For et rot.
Aldri har jeg bodd alene. Siden jeg flyttet hjemmenfra har jeg bodd 5 år med venner og ex. Og i 5 år gått rundt og irritert meg over andres rot og prøvd å passe på mitt eget.

Nå har jeg bodd alene i 7 måneder og har aldri vært mer rotete! Det er ingen som skal sove i min seng så den trengs ikke å rees opp, det er ingen som skal være på soverommet mitt, sitte i stolene her, bruke garderobeskapet eller trenge å se hvordan gulvet ser ut så klærne mine kan være akkurat der det passer seg. Det er ingen som skal komme hjem til mitt frokostrot så det kan bare stå. Det er ingen som skal komme hjem til mitt resultat av en stressende middag. Og når jeg til slutt kommer hjem så ser jeg det ikke, for det er mitt eget rot.
Det er rotete, men det er DEILIG!!!

Det er rett og slett fantastisk å bo alene.:) Jeg kan rote så mye jeg vil, kun leve i mitt eget rot, har ingen andre ting eller gjenstander å irritere meg over. Jeg kan være for meg selv når jeg vil og se på hva jeg vil på TV. Jeg kan løpe rundt i trusa eller naken om jeg vil(noe jeg ikke pleier å gjøre) og synge så høyt jeg vil og ja... jeg er min egen herre.

Men samtidig så er det ingen her å komme hjem til etter en hard arbeidsdag, det er ingen sannsynlighet for å komme hjem til ferdig middag. Det er ingen her å se film med eller å prate vas med, og heller ingen armkrok i sofaen(Armlenet på sofaen begynner å bli litt slitt). Om jeg er trist og deppa har jeg heller ingen til å få meg opp igjen, og det er lett å bli en trist og ensom sutreguri. Med samboere kan man ikke det. Og det begynner kanskje å gå litt langt når jeg tar meg selv i å kile meg selv på ryggen før jeg sovner. Haha!

Nei... jeg vet ikke jeg.. er det DEILIG å være alene?
Vel, det er vel en del av livet, og for min del en veldig nødvendig del av livet. Jeg nyter det, men håper vel at det bare er et mellomstopp. Vil helst ikke måtte kile meg selv på ryggen for alltid, det hadde vært for kjipt.:)

nyeste tilskudd til mine favorittsmykker..

Som dere vet elsker jeg alt av klær og smykker med dyr. Jeg bare elsker det! Kommer jeg inn et sted hvor de selger smykker er det dyr jeg ser etter. Og på en og samme dag fant jeg dette til min samling. Glad og fornøyd! :D