Takknemlig...?

Noen tider og dager er vonde. Man får ikke puste, det meste er tungt og trykkende. Man lever ikke, man bare er. Man vil ikke dø, men man vil ikke leve. I disse tidene klarer man heller ikke sette pris på noe. Selv om man ser barn sulte, uskyldige mennesker dø i krig klarer man likevel ikke se at man har det godt.
Men prøv. Og om det ikke går akkurat da, så prøv igjen når verden ikke er like mørk.

Det verste jeg vet med å være i slike perioder er å ikke klare å sette pris på alt det jeg har, både av mennesker og miljø. Og det beste jeg vet er de øyeblikkene jeg faktisk klarer det.

I dag er det fredag, og jeg har en helg foran meg med min kjære lille hund og gode venner. Jeg har mye å være takknemlig for. Jeg har noen fantastiske foreldre som jeg elsker av hele mitt hjerte. Jeg er takknemlig for at jeg har fått vokse opp i trygge, varme og landlige omgivelser. Jeg er takknemlig for at foreldrene mine er akkurat som de er og for at de fremdeles holder sammen og har det godt. Jeg er takknemlig for at jeg har den beste Besta jeg kunne hatt. Ja, jeg har bare en av fire igjen, m en Gud så takknemlig jeg er for at jeg faktisk har igjen noen og at jeg har Besta. Jeg er så takknemlig for min kjære støttende og beste storesøster, og tenk at jeg får være tante til det vakreste lille nurk. Jeg er familiekjær, og jeg er takknemlig for det.

Jeg har en hel hurv av gode venner. Jeg har alle slags venner og alle er de søte, snille, rare og unike. Og jeg er takknemlig for hver eneste en av dem. Og jeg er takknemlgi for å ha fått venner og bekjente over hele kloden. Jeg har venner for livet, overalt! Det er noe å være takknemlig for det!

Jeg er takknemlig for alle mine opplevelser, hvertfall de gode. De vonde opplevelsene har sikkert funnet sted av en grunn de og.

Jeg er takknemlig for landet jeg lever i og det nydelige landskapet vi har. Norge er vakkert. Og jeg er så takknemlig for alle de vakre levende skapninger vi har. Hva hadde jeg vært uten dyrene rundt oss. Jeg elsker mine søte hunder Lukas og Milo, og alle verdens dyr. Jeg er så takknemlig for å ha fått holde en liten bavianhånd mens jeg har kjent dens hjertebank inntil brystet under den Afrikanske stjernehimmelen. Det kaller jeg å leve, og den følelsen kaller jeg lykke.

Har dere mørke tider, vonde og trykkende perioder, tenk på slike øyeblikk. Når kjente du virkelig at du var lykkelig, når kjente du at du virkelig levde og satte pris på livet? Hold på disse øyeblikkene, det er de som gjør deg til menneske, til den du er og som gjør at du lever.

Vi har mye å være takknemlige for.