mandag 28. mars 2011

stakkars, stakkars Milo(og meg!)

I dag var vi til veterinæren og tok stingene. Endelig var det slutt på smerte, tabletter og skjerm. Endelig var sykemeldingen til Milo over, endelig kunne vi begynne å trene, og endelig kunne vi gå på langturer igjen.

På lørdag oppdaget jeg en klump under buken som jeg tok for å være hevelse eller væske. I dag når veterinæren tok stingene fikk han mistanke om brokk!!! Jeg falt helt sammen, kunne kjenne hele ansiktet mitt forandret seg... Ikke på an igjen! Stakkars Milo... og faktisk så synes jeg også synd på meg selv.

Vi må tilbake i morgen for å sjekke om det er brokk, for om det er det så må han opereres på nytt med en gang. Da må han nok en gang i narkose og jeg må nok en gang sitte med hjertet i halsen og vente.. Og nok en gang må dette skje midt på dagen når jeg burde være i min nye jobb.

Jeg håper så inderlig at det er noe helt annet enn brokk, noe helt ubetydelig som forsvinner i løpet av natta.

Det er hvertfall ingen tvil om at du har blitt en verdifull hund vesle Milo..:P

onsdag 23. mars 2011

Ny bokhylle!!

ENDELIG fikk jeg kjøpt meg en bokhylle!!

Helt siden jeg flyttet inn i oktober har jeg tenkt at jeg må skaffe meg bokhylle for jeg har så mange fagøker og hundebøker. Siden jeg ikke har hatt noe hylle har de stått stablet i et hjørne på soverommet, ikke særlig ryddig eller oversiktlig.

Men så i dag dro meg og Nansy til Ikea og jeg fikk endelig kjøpt bokhylle! Ubesluttsom som jeg er brukte jeg lit tid på å bestemme om jeg skulle ha en litt lav som jeg kunne ha ting på eller en høy som dekket store deler av veggen og tok all oppmerksomheten og dermed fylte hele rommet. Ja, dere skjønte vel hvilken jeg valgte. Med litt hjelp fra Nansy ble det den lille og den er helt perfekt!Weee....:)



Her leker levende barn!

....det var da endelig godt!

Jeg går ofte forbi denne inngangen, men det var ikke før i dag jeg faktisk leste på skiltet...:P

Seriøst, er det mulig? Haha.. Gratulerer til Suhms gate 11 på Majorstua for dette flotte og informative skiltet. Kan man leke uten å være levende? Det er hvertfall godt å vite at barna deres lever og at barna som leker der ikke er døde for det hadde vært skikkelig creepy.


fredag 18. mars 2011

Miss the kick...

Det å jobbe med dyr og ikke minst ville dyr gir mange utrolige og ikke minst ubeskrivelige opplevelser. Noen episoder på Harnas gav også noen utrolig kick. Man kan f.eks godt kjenne at man lever når man står ved en tilhenger med kjøtt midt blant 23 sultne ville geparder.

Når jeg var med på denne matingen hadde jeg ikke noe kamera, men jeg filmet den siste dagen min, og slik ser det ut. Er det ikke helt sykt fantastisk?:)


video

torsdag 17. mars 2011

En søvnløs natt

Jeg er så trøtt!!!

Det skulle ikke være enkelt å få sove med en nyoperert Milo. Dette fordi:

1. Han hadde vondt. Selv om han var godt bedøvet fra operasjonen hadde han tydelig vondt, og det var helt grusomt å se på.

2. Han klarte ikke ligge siden det selvfølgelig var under magen det var smertefullt og sårt.

3. Han HATET skjermen!

Så det ble en natt med lite søvn, mye sympati og mye frustrasjon. Da jeg våknet 05.45 på morgenen var jeg overlykkelig over at jeg faktisk hadde sovet 3 timer. Og helt oppe i ansiktet mitt lå ansiktet til Milo, uten skjerm.:P

Han hadde nok jobbet hardt, men han hadde fått den av, og dette var nok også grunnen til at jeg hadde klart å sove pittelittegrann. Sårene ser fine ut så det kan se ut som at han var så trøtt at han ikke har klødd noe som helst.

Jeg håper på en mye bedre natt i natt.:)

onsdag 16. mars 2011

Fryktelig dag...

I dag var dagen da Milo skulle kastreres, og det ble en forferdelig dag. Jeg dro tidlig fra jobb, dro hjem, hentet Milo og dro til veterinæren. Jeg gruet meg virkelig til dette..:(
Jeg hadde tenkt mye på denne operasjonen i løpet av dagen og hadde utrolig dårlig samvittighet over at jeg setter han i en slik ubehagelig situasjon.

Da jeg kom til veterinæren var datasystemene nede slik at de ikke hadde oversikt over hva jeg kom for og hva vi hadde snakket om tidligere. Det ble derfor veldig rart og forvirrende for meg å komme dit å fortelle at "ja, du skal kastrere hunden min i dag. Ja, den er kryptokid og vi ble enige om kastrering forrige gang." De er veldig flinke og er selvfølgelig derfor jeg velger dem, så dette er ikke en klage.:) Men det gav meg ikke akkurat en god og betryggende start på det jeg hadde grudd meg til.

Jeg har i lang tid visst at jeg skulle få han kastrert etter flere samtaler både med veterinærer og andre hundefolk, og også med denne veterinæren. Men ettersom systemene var nede begynte liksom disjusjonen på nytt.

Vi diskuterte litt fordeler og ulemper med kastrering før han igjen sa: "Er du helt sikker på dette?" Og da ble jeg selvfølgelig usikker og helt dårlig... dere som kjenner meg vet hvor ubesluttsom jeg er. Og der stod jeg nok en gang med et spørsmål om jeg ville kastrere han.. Om jeg ville putte han i en stor operasjon uten at han egentlig er syk. Om jeg ville gi han smerte i etterkant, og om jeg vil ta fra han manndommen. Om jeg ville risikere å putte han i narkose med en fare for at han aldri våkner igjen. Det var jo selvfølgelig disse tankene som styrte meg. Jeg klarte heldigvis å tenke tilbake til hvorfor jeg hadde bestemt meg for dette i utgangspunktet, og frykten for at han skal få testikkelkreft.

Da bestemmelsen var tatt nok en gang fikk Milo sprøyta og jeg prøvde å kose han til søvne. I motsetning til forrige gang han var i narkose ville han virkelig ikke sove. Han strittet skikkelig i mot og jeg satt han derfor på bordet. Det tok lang tid og jeg fikk fryktelige tanker. Jeg begynte å tenke at de hadde gitt han feil sprøyte, at dette var sprøyte for avlivning. Og om det ikke var det ville han sikkert ikke våkne av narkosen igjen. Så der satt jeg og så på lille gutten som prøvde det han kunne å stritte i mot søvnen mens tårene mine presset på. Det var helt grusomt å se han slik. Så da dyrepleieren kom og spurte om det var fælt så sprakk jeg. Det kan jo kanskje ha sett litt rart ut der jeg satt og gråt som om hunden min skulle avlives fordi hunden min skulle kastreres, men det var ikke noe gøy i det hele tatt.

Til slutt sendte de meg ut og jeg måtte stole på dem. Men hele tiden var jeg sikker på at han kom til å dø. Operasjonen skulle ta 2-3 timer og jeg var hos veterinæren kl 14. Da klokken var 17 begynte jeg å trippe og satt klar for å ta telefonen, men den ringte ikke. Klokka ble 18 og de hadde fremdeles ikke ringt. Da klokka var 18.45 hadde de fremdeles ikke ringt, men da bare dro jeg. Jeg var da sikker på at de ikke hadde fått han til å våkne fra narkosen og at de satt og planla hva de skulle fortelle meg og hvordan de skulle forklare at hunden min var død.

På veien opp dit ringte jeg og da sa de at alt gikk fint, men at det hadde tatt lenger tid enn antatt fordi testikkelen som aldri har kommet ned lå enda lenger inne enn de trodde, og at han var klar om 30 min. Jeg ble selvfølgelig kjempelettet, men hvorfor kunne de ikke fortalt meg det da?? Jeg var jo livredd...:( Jeg har nå lært at jeg aldri kan få barn, jeg kommer til å være den mest irriterende mammaen i verden. Og jeg kommer sikkert ikke til å tillate at barnet mitt drar alene en måned til Afrika uten at jeg har kontroll, tenk om barnet mitt blir robbet, voldtatt, banket opp, drept!

Da jeg hentet han var en søt, pjusk og hadde ikke helt balanse. Tante Kristin var derfor så snill at hun kom og hentet oss. Vel hjemme fikk vi på skjermen for å unngå slikking i sårene, men det var ikke spesielt moro... Dakars Miloen min. Flinke, søte Milogutten som heldigvis LEVER!!!

lørdag 12. mars 2011

hva hadde jeg gjort..?

Siden jeg sitter på nett på jobb får jeg fulgt nyhetene, og dagen i dag har vært kraftig dempet.. for en tragedie.. Så utrolig trist og skremmende jordskjelvet og tsunamien i Japan er og har vært.

Det er mye man kan si om det, og bilder og video av naturkatastrofen forteller alt. Eksperter prøver å gi oss en forklaring på hvorfor det skjer, og reportere snakker om hva som skjer fremover, vi får tall på skalaer, på ødeleggelser og omkomne. Og mens jeg ser og leser alt dette er det eneste jeg tenker: Hva skulle jeg gjort??

I den første videoen jeg så la jeg merke til bilene som kjørte på veien. De stoppet opp, de snudde og de prøvde å kjøre bort fra tsunamien. Hva tenker man i en slik situasjon? Det er helt grusomt å tenke på hva som går gjennom hodene på de menneskene som sitter i bilene. De ser tsunamien komme og de snur bilen og kjører bort fra den i et forsøk på å redde seg selv. Men mens de kjører så vet de jo at de vil aldri klare det... de vil bli tatt av vannet, og de vil mest sannsynlig bli drept. Og med denne vissheten gjør de det de kan for å prøve.. de bruker sine siste sekund på å kjempe, og på å utsette resultatet av frykten og redselen for det de vet vil skje.

Hva hadde jeg fortalt mine barn? Mine barn som sikkert hadde vært så livredde at de hadde grått og skreket for det skumle og store som kom mot dem. Hva skulle jeg ha sagt, og hva skulle jeg ha gjort for å prøve å trøste mine barn. Jeg kunne ikke sagt at dette vil gå bra, for det vil det ikke. Og ville jeg prøvd å trøste dem, ville jeg ha prøvd å redde dem, eller ville jeg bare sittet og holdt dem inntil meg med vissheten om at dette var våre siste sekund sammen.

Hva sier man til venner og familie, de du er glad i når man er i en sånn situasjon. Ser man hverandre i øynene og takker for alt man har hatt og ber om at det finnes et bedre sted? Og hva hadde jeg gjort om jeg var alene...? Nei, det er helt forferdelig.. Og jeg aner ikke hva jeg ville gjort, og ingen vet det. Ingen forbereder seg på en slik situasjon, og ingen bør trenge det. Jeg føler virkelig med Japan og alle menneskene som er påvirket av denne naturkatastrofen, både omkomne og pårørende.

http://live.vgtv.no/?eventId=38

Finnes ikke ord..

"Jeg slet med å ikke grine", og Adil var ikke alene.
Dette var et overraskende og imponerende innslag...
Jeg har aldri blogget om verken Idol, X-faktor eller norske talenter, men han her fortjener det han kan få.
For et herlig og sterkt lite menneske...

– Jeg slet med å ikke grine TV 2 Underholdning

søndag 6. mars 2011

Jeg rømte fra VM

Ja, jeg gjorde det. Jeg føler meg fæl, unorsk og utakknemlig.

Da jeg kom hjem fra Afrika og spaserte gjennom Gardermoen for å finne bagasjen min stusset jeg på hvorfor alle de ansatte rundt forbi gikk med "Norge" klær. Da jeg kom av T-banen og så alle folkene, all reklame og alle boder gikk det opp for meg. Det var VM. Det hadde startet og jeg hadde heeelt glemt at det i det hele tatt skulle begynne.

Da det gikk opp for meg ble jeg helt stressa. Jeg orket ikke store folkemengder, jeg orket ikke å være ihuga norsk, jeg klarte ikke glede meg over vinter og ski. Jeg tror det ble en altfor stor overgang for meg etter 1mnd i bushen i varmen borte fra sivilisasjonen.

Jeg tenkte at etter et par dager kan jeg kanskje ta turen til Holmenkollen eller dra til universitetsplassen på medaljeseremoni. Men nei... jeg kom aldri dit verken psykisk eller fysisk. Og når jeg satt der hjemme i sofaen og så seremonien på TV med et overfylt Oslo kunne jeg ikke tenke meg å være der.

Jeg kjøpte billetter hjem til mamma og pappa i helga. Jeg kjente at etter å ha vært så langt borte i en måned ville det være godt å komme hjem, og dette var helga jeg hadde muligheten. Så ja.. jeg dro av gårde fra VM.

Nå som VM er over, det er sol og vakker vinter føler jeg meg endelig klar for å delta i hysteriet, men nå er det over.:P Skal si det tar tid å komme til seg selv igjen.:)

fredag 4. mars 2011

Kjære Svein Tommy..

Det var en trist morgen på torsdag. Da jeg åpnet profilen din på facebook så jeg veggen din full med beskjeder man ikke vil se. Det var med et stort sjokk jeg så veggen din fylt med innlegg om “Hvil i fred”. Jeg kunne ikke forstå det... det kunne ikke være mulig. Det kom altfor brått på, uten forvarsel og uten å vite noe som helst.

Der det hadde sittet en morgentrøtt og spent nyansatt satt det nå en tom, nedbrutt, sjokkert og trist liten meg. Etter en stund fikk jeg endelig svar på spørsmålene om hva som hadde hendt deg, men jeg var like tom og sjokkert. Kanskje enda mer sjokkert. Blodpropp.

Jeg tror faktisk det er ett par år siden jeg traff deg nå. Det er vel slik det er med studievenner etter skolen når man er inne i “voksenlivet” i arbeid. Men du, tøff og modig som du er levde dine beste dager i Australia! Og jeg er glad det var dine beste dager, for det ble også dine siste. Selv om vi andre satt her hjemme kunne vi alle ved dine oppdateringer se hvordan du nøt livet, og du levde livet.

Det var lenge siden jeg hadde pratet med deg, men tre dager før den triste dagen snakket vi på chaten på face. Du kommenterte at jeg hadde levd.:) Du kommenterte Afrikaturen min. Nå i ettertid begynner jeg å tenke. Var det tilfeldig at jeg snakket med deg den dagen. Jeg hadde ikke snakket med deg på lenge, var det en grunn til at jeg fikk disse ordene med deg tre dager før. Hvem vet, ingen vet. Eller... kanskje du vet nå. Kanskje du har svar på det meste nå. Jeg er uansett glad og takknemlig for de enkle ordene, tre dager før den triste beskjeden.

Første gang jeg traff deg var på NITH i Stavanger. Jeg hadde tatt over som leder av Sentralstyret i Studentsamfunnet og jeg var nå på mitt første skolebesøk som leder. Det kunne vært skummelt, men det var det ikke. For en herlig gjeng dere var, og for en mottakelse og støtte du gav. Jeg husker godt at vi var lettet over nestlederen vi skulle ha så mye med å gjøre. Du viste et tydelig engasjement og ansvar.

Videre ble det et godt samarbeid, og videre ble det et godt bekjentskap, og videre fortsatte du å støtte meg som leder, du fortsatte å engasjere deg og du stoppet aldri med det.

Jeg har tenkt mye de siste dagene, på deg, på tiden sammen med deg, på tiden i Studentsamfunnet og NITH. Og vet du hva, jeg må få si det.. av og til irriterte du meg skikkelig. Men på en måte jeg kan le av. Og jeg tror egentlig du nøt å irritere meg av og til. Hvordan kunne du alltid være glad? Hvordan kunne du alltid ha energi til både skole og studentsamfunnet? Hvordan kunne du holde ut like engasjert i studentsamfunnet alle dine år på NITH? Det var ikke mange av dere fra Stavanger og Bergen som satte særlig pris på NITH etter at NITH Stavanger og NITH Bergen ble nedlagt, men du.. du fortsatte å jobbe for NITH i Oslo. Uten bitterhet og anger, uten sinne, men med nytt mot. Og vet du at du var eneste person fra Bergen og Stavanger til sammen som støttet meg og Kaj, som støttet Sentralstyret etter vedtaket om nedleggelse. Takk.

Takk Svein Tommy for tiden din med oss, takk for tiden vi fikk med deg. Takk for alt du la ned i studentsamfunnet på NITH. Takk for irritasjonsmomenter Takk for all energi og motivasjon du gav oss, for dine smil og din humor. Takk for gode og triste stunder, takk for latter, festing, samtaler og vennskap.
Takk for alt.

onsdag 2. mars 2011

Changes....

Det har vært noen rare dager. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle bli så tullerusk av å være en måned i bushen. Det tok liksom to sekund å komme inn i rutinene i bushen, og så tar det evig tid å komme seg ut igjenog inn i de vanlige rutinene.

Jeg tror kanskje det er det at i Afrika var det ikke rutiner. Jeg levde ikke etter rutiner, jeg levde etter Africa time og jeg levde i nuet og tok hvert øyeblikk som det kom. Nå må jeg på en måte tilbake til det gamle livet igjen. Jeg må legge meg på et tidspunkt, stå opp på et annet, jeg bør være ren og pen, jeg bør i grunn til og med sminke meg. Og jeg må rekke en masse før jeg må ta bussen til jobb, og jeg må for all del huske å sjekke når bussen går slik at jeg rekker den. Og helst ta den et buss-stopp tidligere slik at den ikke er stappfull med folk. Jeg har ikke startet med halvparten av det livet mitt innebærer her hjemme, og likevel er det mye rutiner å sette seg inn i.

Det er ikke bare rutinene som er annerledes, men hele måten å leve på. Kultur, vær og mat.. og alt rundt meg er annerledes. Ja, Afrika... jeg savner deg som om du var en kjæreste jeg elsket over alt som hadde dumpet meg hardt og brutalt, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å komme over deg.