fredag 25. februar 2011

den lange veien hjem...

I går var det min tur til å forlate Harnas. Jeg hadde gruet meg og det ble enda verre enn jeg hadde fryktet. Jeg hadde gått med klumpen i halsen hele dagen før, og de første tårene kom samme kveld under "Lionroar". Det å sitte ute blant de store av de store løvene og nyte stillheten, roen, og deres nærvær for så å sitte midt i løvebrølene de gir hverandre er helt ubeskrivelig. Jeg prøvde å ta bilde, jeg prøvde å filme for å prøve å forklare dere hva jeg har vært med på, men jeg vet at det ikke vil gå, jeg kan prøve, men det vil ikke være det samme. Så jeg la fra meg kameraet og nøt...

Da jeg stod opp i går visste jeg at dagen ville bli ille, og på min vei til frokost gikk jeg innom bavianene mine for å ta farvel og da klarte jeg ikke holde gråten i meg. Det var helt forferdelig å forlate de skjønne rampeungene. Etter å ha fått attest og tatt avskjed med de andre gråt jeg i nesten en time i bilen. Det var helt grusomt. Jeg visste det ville bli fælt, men det ble verre enn forventet. Etter dette gråt jeg da flyet forlot Namibia til Johannesburg, og deretter gråt jeg på flyet videre fra Johannesburg.

Grunnen til dette var enkelt og greit at jeg virkelig ikke ville forlate Afrika og Namibia, og selvfølgelig Harnas. Jeg takker alle dere som motiverte meg og presset meg til å ta beslutningen om å dra. Hele turen var litt spontan og jeg lurte ofte på om jeg hadde gjort en feil fordi det ble mye pengestyr og stress med hundeksole og ny jobb, men det var SÅ verdt det. Jeg tror nok at denne turen er det beste jeg har gjort for meg selv noen gang. Jeg har hatt det så utrolig bra, jeg har kjent på livet, jeg har blitt enda bedre kjent med meg selv, jeg har møtt så utrolig mange herlige mennesker, og ikke minst lært mye om andre også. Jeg har vært fylt med fred og ro, og jeg har hatt øyeblikk på øyeblikk med en ekstrem sterk lykke. Og det er nok akkurat derfor det er så vondt å dra. Denne måneden har gitt meg så mye indre ro, glede og lykke. Dette er følelser jeg ikke lenger klarer å finne hjemme, hvertfall ikke like enkelt som her og det gjør inderlig vondt å dra fra dette stedet. Det å ligge side ved side med en gammel gepard i flere timer er ubeskrivelig fredfullt. Og det å ha en søt liten bavian klamrende rundt halsen din mens den klynker til deg gir deg en følelse man ikke får noe annet sted. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått oppleve det, og har fått kjent på de følelsene. Men det er fryktelig vondt å dra fra det, og å dra fra dyrene som gir deg disse følelsene og som man dermed knytter sterke bånd med.

Det var et ganske deprimerende syn som møtte meg på Gardermoen da flyet landet i dag. Snø og kulde. Og det er rart, men en måned i Afrika gjør noe med deg. Da jeg kom på Oslo S ble jeg fullstendig satt ut. Det var så mye folk som løp frem og tilbake... jeg blir ukomfortabel og stresset, og jeg kjente faktisk på det at jeg stod i et veikryss og ventet på grønn mann, rart...

Jeg vil vel snart komme til meg selv igjen... det er som to forskjellige verdener. Nå føles det nesten som en drøm. Men jeg mangler fremdeles en føflekk så jeg vet det der virkelighet. Og det er jeg glad for. Snart kommer jeg nok inn i det vanlige livet igjen, men det er godt å tenke på at på Harnas skinner den samme solen som jeg ser, og de samme stjernene danser over himmelen...

Takk for denne gang alle dere fantastiske menneske og dyr. Goeters, Banky, Coco, Jessie & co.:) video

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar