Elevorganisasjonen, elevting og herlige minner!

En marsdag i 2003 satte jeg mine ben på mitt første elevting, og det skulle ikke bli mitt siste. Både meg og Margrete var denne gangen meget skeptisk og ganske så pripne. Men det tok ikke lange tiden før vi var frelst. Og her startet et stort kapittel i mitt liv..

Det påfølget tre år i fylkesstyret i Vest-Agder, det påfølget en drøss med Osloturer, seminarer, Landsmøter, og ikke minst elevting. Det påfølget frustrasjoner, stress og fravær. Det påfølget tre utrolig herlige år.

Folk flest ble drittlei av å høre om EO, EO og atter EO, men det var livet mitt. Etter min tid i fylkesstyret vurderte jeg sterkt å stille til sentralstyret, men jeg var så vingepetter at jeg droppet det og i stedet satt jeg i valgkomiteen sentralt. Dette ble et strevsomt år, og det kjentest psykisk. Jeg måtte distansere meg fra noen av mine gode EO venner pga. våre nye roller i organisasjonen, og det preget meg. Så etter dette året hadde jeg faktisk fått nok. Jeg tok et pauseår før jeg nok en gang kastet meg inn i sekreteriatet for andre gang, og i år for tredje gang.

Jeg får stadig høre noen litt fjåsete negative kommentarer som sier: "..Er du ikke ferdig med det der enda?!", "...skal du dit igjen!!?" Og ja, det skal jeg, og nei, det er ikke noe negativt. Det er organisasjonskultur på høyt nivå! At man vil komme igjen, år etter år for å delta og jobbe frivillig for en organisasjon man ikke lenger tilhører sier veldig mye om menneskene og kulturen i organisasjonen. Og bare det at når jeg kommer tilbake møter jeg flere av mine gamle EO venner. Det er ikke bare meg..

Vi har skjønt at vi er voksne, at vi ikke lenger er under videregående opplæring, at vi ikke lenger er opprørske og engasjerte tenåringer. Men hvem vil ikke få noen tilbakeblikk på en tid som føltes helt fantastisk. Hvem vil ikke få være en del av det bare litt..? Tydeligvis veldig mange av oss.

Å være i sekreteriatet kan være meget stress, spesielt i begynnelsen. Det er ikke bare bare å skulle arrangere et så stort møte for rundt 500 deltakere. Men når elevtinget bare kommer i gang er det så utrolig herlig. Disse fargerike og engasjerte deltakerne bringer tilbake de gode følelsene, og det er en fryd å være der.

I år har jeg møtt mange av mine gamle venner igjen. Noen av dem har jeg ikke truffet på minst 2 år! Men likevel er vi som om vi traff hverandre i går. Og den kosekulturen har ikke lagt seg! Jeg har undret litt på hva denne kosen kommer fra. Jeg er ikke SÅ klemmete og kosete på de andre vennene mine. Min konklusjon er at de gangene vi møttes deltok vi på seminarer og lange møter. Vi hadde lange dager, og lite søvn. Vi ble trøtte og... kosete! :) Det er herlig!

I år har jeg virkelig sette at min tid er forbi. Jeg føler meg rett og slett gammel, og jeg kjenner virkelig ingen som stiller til valg! Jeg har innsett at min EO tid er over. Jeg har lagt det bak meg og jeg har godtatt at denne tiden er forbi. Vi kan ikke klare å holde den samme kontakten med alle. Dette er gode minner og herlige opplevelser å se tilbake på. Det er derfor godt å kjenne at vi EO folk alltid vil ha en kosete og engasjert elev i oss, og at vi alltid starter igjen der vi slapp. Jeg vil med dette si at min tid i EO er over. Nå er det ingen flere sekreteriat på meg, og jeg gir meg her i vårt jubileumsår!:)