Henrik og Kråka

På fredag var vi ute med jobb, og da vi passerte Cafè Sør oppdaget jeg en fyr som stod under tak i ly for regnet med en kråke på armen! Nysgjerrig og dyrevenn som jeg er MÅTTE jeg selvfølgelig bort å se hva dette var for noe. Jeg måtte finne ut hvordan han hadde blitt venn med denne kråka, og hvordan han hadde fått den tam.

Henrik som denne fyren het hadde funnet den rett før vi kom. Den hadde bare sittet på bakken og den var skada. Stakkars vesle kråke. Han hadde to hull/klumper/bitt på hver vinge, noe jeg synes så ut som et bitt fra et annet dyr. Og jeg kjente tydelig lukten av betennelse. Jeg ble så bekymret for denne nydelige ungkråka og ville egentlig bare stikke fra byen og dra til smådyrsvakta med den. Men Henrik hadde heldigvis de samme tankene han også og skulle ta seg av kråka.

Jeg går ikke rundt på byen og spør om telefonnummer, men akkurat i dette tilfellet skulle jeg ønske jeg hadde fått det for jeg er kjempenysgjerrig og bekymret over hvordan det har gått med vår lille kråkevenn.

Han var virkelig herlig. Han satt på armen og ville ikke gå uansett hvor mye vi prøvde. Den kikket oss i øynene med en bønn om hjelp. Om det var en bønn om å bli leget eller om å få slutt på lidelsene på et annet vis er vanskelig å si, og det er også vanskelige avgjørelser å ta.

Jeg savner kråka. Men jeg håper at jeg ikke er merket for godt ved at den har gitt meg midd/bakterier/lus eller fugleinfluensa. Jeg ble litt stressa dagen etter når jeg våkna og kom på at jeg hadde nussa nebbet til ei bykråke med sår og betennelse. Ja, jeg er ekkel, men hadde helt sikkert gjort det samme igjen. Den var så god..

Om noen kjenner Henrik med dreads og vet hvordan det går med kråka så fortell, fortell! Henrik mente det var best å la naturen gå sin gang så jeg tror vel egentlig at kråka nå flyr noen nydelige svev med store vingetak i kråkehimmelen.