jenter, vi har tapt!

Jenter.. vi har tapt.
Jeg har alltid vært beinhard på at vi skal få gjøre hva vi vil. Bevege oss hvor vi vil. Kle oss slik vi vil. Vi skal bevege oss fritt rundt uansett når på døgnet, og være trygge.

Når jeg flyttet til Grønland svarte jeg hardt tilbake på kommentarene jeg fikk på nattestid. Ingen skulle få snakke slik til meg eller til andre. Når jeg har vært ute så går jeg hjem, for jeg skal få lov å bevege meg fritt der jeg vil.

Men vi lever jo ikke i en slik verden, jeg har jo innsett at det kan være smart og trå litt varsomt. Så.. etter lang tid har jeg skaffet meg alarm, og funnet ut at det er smartest å ta taxi for å komme seg trygt hjem. Men der tok jeg feil.

På lørdag lærte jeg at heller ikke i taxi er man trygg. Og det skremmer meg noe veldig. Vi har tapt fullstendig. Vi kan ikke annet enn å holde oss hjemme.

Og til dere som er så forbanna idioter og mener at det er jentenes feil. Hadde jeg stått ansikt til ansikt med deg nå så hadde jeg smelt deg rett ned. Dette ligger ikke på jentene, det er kun et sted det er en feil her og det er i det syke, syke hodet til disse forbanna idiotene som oppfører seg slik som de gjør, kalde, egoistiske og følelsesløse.

Som jeg har skrevet for ikke lenge siden, en handling, en setning, en ufin oppførsel fra disse idiotene er kanskje ingenting for dere, men for de dere påfører dette sitter det for alltid. Ødelegger personer, roen, tryggheten og liv gjør dere. Jeg hater dere, alle sammen!

hatten er min!!!!

Folkens... husker dere denne hatten?
22. september i fjor skrev jeg dette innlegget:
http://maritbreland.blogspot.com/2010/09/nyyydelig-hatt.html

Det handler om hvor lyst jeg har på denne nyyyydelige hatten. Jeg fikk aldri kjøpt den, og på alle Filippa K butikker jeg var så fantes den ikke eller var utsolgt. Den har levd i mitt minne siden...

Ett år har gått, jeg er i Stockholm.. Jeg setter mine ben på Åhlens City, stiller meg i rulletrappa, og da jeg kommer så passe høyt at jeg ser hva som er foran meg i kommende etasje er det bare en ting jeg ser. En ting som står det borte på en hylle og lyser mot meg. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Der... der stod hatten min!!!

Dette var så fantastisk at det var kun en ting å gjøre... så nå er den min!!!! Yeeeey!!! Jeg har endelig fått hatten jeg oppdaget for ett år siden og ikke har klart å glemme.

Rydd en strand 17. september!

Dette er et helt utrolig bra tiltak! Skulle ønske jeg fikk vite om det litt tidligere! For dere som har tid og anledning, ta en titt på dette og bli med å rydde en strand og vær med å bevare livet i sjøen og på land. Bli med å holde Norge rent!

Ved å bidra blir du med i en internasjonal bevegelse (International Coastal Cleanup Day) for å redusere søppel og samle kunnskap om hva som kan gjøres. 108 land er med å rydde søppel den 17. september og over ni millioner mennesker har vært involvert de siste 25 årene!

Sjekk ut dette og meld deg på:
http://ryddenstrand.no/

Jeg synes dette er et så utrolig bra tiltak at jeg vil prøve å få opp flere datoer, skrik ut om det er flere som kunne tenke seg å hjelpe med dette også på andre tidspunkt.:)

Bildet fra ryddenstrand.no

Stockholm!

Yeeey! Jeg er i Stockholm hos Marlin! Og.... ehm.. jeg har aldri vært i Stockholm før.:P Og jeg er ikke her alene heller, jeg har med meg Milo! Så Milo har sin første utenlandstur så det er stas!

Meg og Milo har noen diskusjoner her da.. han mener at hver eneste stein, gresstrå, tre og busk lukter annerledes enn hjemme sånn at det er veldig viktig å få snuse på hver eneste lille ting her, mens jeg prøver å si at det ikke er noen forskjell! Men... vi ble enige om å være uenige. Ellers ser han ut til å være fornøyd med de svenske tispene da! Så Milo koser seg..:)

Det er i dag skyfrihimmel og et fantastisk høstvær. Så etter mitt Marlin-kontor skal meg og Milo ut på oppdagelsesferd i denne vackre by! Så skal vi treffe litt kjentsfolk og kose oss frem til Marlin er ferdig på jobb..

Dette blir ei braaaa helg!

Jeg avslutter med Marlins herlige kommentar fra kveldsturen i går:

"Alle snakker svensk! Det er akkurat som å være i Oslo!" :)

Hundeinstruktør Breland....:)

Endelig... ENDELIIIIIIIIIIIG!!!!

Etter over ett år med hardt arbeid kan jeg endelig smykke meg med tittelen "Hundeinstruktør".

Da jeg meldte meg på dette kurset/utdanningen hadde jeg ingen anelse om hvor mye tid og arbeid det ville ta. Hadde jeg visst det hadde jeg nok aldri kastet meg ut i det, men akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg ikke visste det for da hadde jeg aldri stått her nå med det gusjegule vakre diplomet.:)

Det har vært tungt å drive med dette ved siden av en jobb som i bunn og grunn ofte krever mer enn 100% av deg. Det har vært gøye kurshelger, men krevende hverdager. For å bli god på dette må det praktiseres.

Vi har brukt mye tid med treningsgruppa vår både med å trene hund og oss selv som hundetrenere og instruktører. Og etterhvert har det også vist seg å være en enorm gode å ha en slik treningsgruppe som jeg har hatt. Med en slik gruppe har man god støtte i tyngre hverdager og når motivasjonen begynner å svikte.

For å klare dette har jeg måttet nedprioritere egen hund for å kunne observere andre kurs og instruktører, for så å være hjelpeinstruktør. Det har føltes feil i forhold til Milo, men likevel noe jeg måtte gjøre. Og med min energi og mitt lette stressnivå har det vært hektisk.

Men akkurat nå er det eneste jeg kan si at det var verdt det. Akkurat nå er jeg så glad for å ha bestått denne siste eksamenen og rett og slett ha blitt hundeinstruktør. Jeg har lært så eeeekstremt mye. Ja, selvfølgelig om hund og om hundetrening, om instruktørrollen og om mennesker, men også meg selv. Jeg har pushet meg inn i situasjoner jeg aldri hadde vært i, jeg har fått kjenne på følelser og ikke minst sider av meg selv jeg ikke trodde jeg hadde i meg. Jeg har vært sjenert og med en ekstremt prestasjonsangst og jeg har levd etter janteloven. Ved å kjenne på alt dette har jeg lært mye om meg selv og om hvordan jeg skal jobbe med meg selv for å prøve komme ut av de ubehagelige situasjonene.

Det som også kanskje har vært vanskelig har vært at for å være hundeinstruktør holder det jo ikke å være god på hund, det er jo mennesker man jobber med. Man trener mennesker til å trene egen hund. Og det er så utrolig gøy!!!! Dette bringer selvfølgelig også mye følelser av både frykt, frustrasjon og glede. Men herlighet så gøy det er å se progresjonen til både mennesker og hunder på kursene! Og så herlig det er å se deltakere dra fra kurset med et smil, og komme tilbake med både smil og motivasjon.

Yeeey.... jeg er opprinnelig lykkelig for dette og det betyr så utrolig mye.:)

din sterke kraft

Har dere tenkt over hvor mye makt og kraft du som enkeltmenneske har mot andre mennesker?

Hva du sier og gjør, hvordan du handler og oppfører deg påvirker de rundt deg kraftig. Er det ikke rart at en annen person med sin kraft faktisk kan ta all din kraft ut av deg? Jeg synes det er veldig, veldig skremmende.

Jeg tror aldri vi vil være klar over hvor mye makt vi har over hjertet og energien til et annet menneske. Selv om vi har vært offer for et annet menneskes kraft tror jeg det vil være vanskelig å vite hvor mye man faktisk kan påvirke noen. Hadde man visst hvor mye ødeleggelse man gjorde hadde man jo aldri gjort det, hadde man?

Det er selvfølgelig forskjell på det å ta energien eller ødelegge hjertet til noen, men det er uansett skremmende at jeg som en liten meg har denne makten. Tenk at lille meg kan komme inn i et rom og dermed trekke all energi og glede ut av en annen person. Det er jo helt grusomt... Det er også skremmende at min oppførsel kan ødelegge et hjerte, et liv og en personlighet. Jeg har faktisk all makt til å ødelegge fremtiden til en person. Og denne makten er så altfor lett å bruke. Og har vi brukt den går vi mest sannsynlig uvitne videre uten å ane hva man har gjort og hvordan dette vil prege livet til et annet menneske og alle rundt dem.

Vær forsiktige, trå varsomt... et menneskes liv er så verdifullt og så sårbart.. Prøv å les dem rundt deg. Et unnskyld, varme og omtanke krever så lite av oss, men krever så altfor mye av dem som ikke fikk det.

"Vil du sitte?"

Hvor går egentlig grensa på når og hvem du reiser deg for på bussen?

Selv reiser jeg meg for barn, gravide, handicappa, skada, tydelig syke, tydelige turister som aldri har vært på en full buss og eldre mennesker.

Men jeg tror jeg vil omtale disse eldre som gamle, jeg reiser meg for gamle mennesker. Men av og til kommer man i situasjoner der man sitter og vurderer. Burde jeg reise meg nå? Så kan man tenke at om man vurderer det så burde man gjøre det, men.. Hva om denne personen ikke er gammel, og ikke føler seg gammel, om de fint klarer å stå på bussen.. kan ikke dette da bli tatt litt som en fornærmelse da? Tenk om de akkurat har begynt å kjenne på at de drar på årene (uten at de er gamle) så kommer en fremmed ungfole og forteller deg at du ser så gammel ut at du trenger sitteplass på bussen... hmm... tenker jeg for mye? Jeg mener faktisk at dette kan bli tatt feil slik at det bør faktisk gjøres en vurdering.

Men.. jeg synes rett og slett det noen ganger er litt vanskelig å vite hvor grensa går når du er for gammel til å stå på bussen.

Og ja... alt dette startet i en klein situasjon på bussen i dag der en fyr spurte ei dame om hun ville sitte, og hun var slettes ikke gammel så det ble kjempekleint, haha..:P

Reunion...

I helga hadde vi endelig vår reunion klassefest. Det var i år 10 år siden vi gikk ut av ungdomsskolen, 10 ÅR!! Det er helt sprøtt!

Selv om jeg gledet meg til festen, gledet jeg meg nesten mer til å få det overstått. Da vi begynte å planlegge så var vi enige om at vi skulle ikke gjøre mye, og vi skulle ikke gjøre noe som slet oss ut. Det viktigste var å samles. Men... dere kjenner meg. Jeg stresser jo alltid 5 ganger mer enn jeg trenger, og det ble ikke bedre når flere og flere i komiteen trakk seg. Så ja.. det var godt å få det overstått.

Men... sykt så gøy det var!! Når jeg tenker tilbake på festen så blir jeg kjempeglad og veldig trist. Det er liksom litt vemodig også... tenk at vi gikk i klasse i 10 år og så var plutselig alt slutt og nå har det allerede gått like mange år uten hverandre igjen. Det er jo veldig, veldig rart! Jeg må ærlig innrømme at jeg er veldig glad i denne gjengen, og det fikk jeg kjenne på etter denne kvelden.

Jeg hadde øyeblikk hvor jeg bare stod helt stille og så ut på folket og smilte. De herjet rundt der som om vi gikk på ungdomsskolen igjen. Og alle hadde det så gøy sammen! Vi fryktet det skulle bli klein stemning siden det er så lenge siden, men det gjorde det altså ikke. Og sånt er godt å se. Det er godt å se at det etter 10 år på skolen sammen knyttes så sterke bånd at det kan gå 10 år til og vi er som før.

Så til tross for at jeg stresset litt rundt og brukte hele søndagen på å være dårlig og å vaske så var det jo en herlig kveld. Det var så godt å treffe alle igjen, det var godt å mimre, og det var utrolig koselig å treffe lærerne våre. Det var koselig å høre hvordan folk har det, hvordan de er 10 år etter. Det var godt å treffe gamle gode venner og kjenne at vi er fremdeles der. Det var fantastisk å høre på Backstreet Boys og Spice girls med denne gjengen, og ekstremt morsomt å danse Macarena og etter Paradisios Bailando.:)

Takk for en herlig kveld dere, ikke rart vi holdt til kl 05.30 med denne gjengen.:)