Endelig er valpen her...

I 8 mnd har jeg vært innom finn.no hver eneste dag, googla oppdretter og hatt masse hundeprat på telefonen med dem for å finne hunden min. Jeg trodde lenge det skulle bli en cavalier, men det ble noe helt annet, og jeg er kjempehappy. Å ha en hund alene er ikke så enkelt, og dette skulle jo være meg og Håvar sin hund, sammen. Håvar mente cavalieren var altfor mye jentehund og at han ikke kom til å tørre å gå tur med den, og han ville ha en hund han kunne bruke til noe, en jakthund. Passet meg veldig bra at vi skal få et dyr for å ta livet av andre dyr.:P Neida.. men han ville ha en Gordon setter. Jeg synes de er kjempefine, men de krever litt for mye i forhold til hva vi kan gi den i den situasjonen vi er i nå. Vi blir nok i leiligheten i Oslo en del år til. Så... da fant vi en hund som vi begge ville ha og som kunne passe for begges ønsker og interesser. Og en hund som vi vet vi kan gi alt det den trenger, og litt til. Og dermed ble valget en Parson Russel Terrier.

Etter valget av rase gikk det temmelig fort, fordi vi fant en annonse og en bra oppdretter som hadde leveringsklare valper, og vi ble fort godkjent så snille som vi er og "fikk" valp. Vi hadde litt problemer med naboer, men det brydde vi oss ikke om og dro og hentet valpen på fredag.

Vi skulle ha en strihåret og hadde fått beskjed om hvilken valp det var, men vi dro hjem med den andre. Egentlig så skal det være koselig å gå å plukke ut en valp, men jeg synes det var kjempetrist. Den vi egentlig skulle ha hadde kjempefine tegninger og var egentlig helt perfekt, men den så ikke strihåret ut. Den andre valpen så skikkelig snål ut.. han hadde bare en flekk og det var på øret, ellers var hele kroppen hvit. Og etterhvert så vi også at han hadde prikkete øre og noen prikker i ansiktet. Jeg så på Håvar at han falt pladask for denne rare skapningen, og den kom og klatret rett opp på meg, og der ble den... der ble den til vi hadde signert papirene og satt oss i bilen. Den valgte oss.

Men jeg ble selvfølgelig helt på gråten fordi det var en valp igjen som ikke fikk noe nytt hjem, og fordi det var den vi egentlig skulle ha. Og ikke nok med det, dattera i familien ble knust fordi det var hennes favoritt vi tok med oss. Og sist, men ikke minst.. mammahunden ble febrilsk fordi hun skjønte hva som skjedde, og hun stod i vinduet når vi kjørte.. gjett om jeg var på gråten!!

Nå har vi vært hjemme med dette nurket i noen dager og vi er så fornøyde. Vi er så utrolig lykkelige over at det ble denne lille bajasen. Og etter alt som har skjedd og etter en lang prosess for å finne riktig hund med skuffelser og dumme avgjørelser må jeg si som jeg alltid sier.. det er en mening med alt.:) Og det var denne lille krabaten vi skulle ha.