gamle venner..

...og da mener jeg ikke i alder, men venner man har hatt lenge.
Er det ikke rart at man får en helt spesiell ro og tilværelse sammen med venner man har hatt i evig tid? Eller er det bare meg som føler det slik?

Venner man har vokst opp med klarer å skape en helt spesiell ro i meg, det er helt rart. Denne uka har jeg snakket med og truffet noen av disse og har tenkt litt på akkurat det der. Jeg lurer på hvorfor det er sånn. Jeg ELSKER mine "nye" venner og har det heeelt fantastisk med dem, og ville ikke endret på en ting! Så ikke misforstå meg. Prøver bare å si at det merkes når man er sammen med gamle venner fra oppveksten, man får en helt annen følelse i kroppen, en annerledes ro.
Rart, men godt. Og ofte akkurat hva som trengs.

Kanskje er det fordi man har opplevd så utrolig mye sammen gjennom alle nivå og perioder av livet. Og det er jo ganske så nydelig og magisk at man etter alt dette og alle disse år fremdeles har et så sterkt bånd og vennskap.