Fryktelig dag...

I dag var dagen da Milo skulle kastreres, og det ble en forferdelig dag. Jeg dro tidlig fra jobb, dro hjem, hentet Milo og dro til veterinæren. Jeg gruet meg virkelig til dette..:(
Jeg hadde tenkt mye på denne operasjonen i løpet av dagen og hadde utrolig dårlig samvittighet over at jeg setter han i en slik ubehagelig situasjon.

Da jeg kom til veterinæren var datasystemene nede slik at de ikke hadde oversikt over hva jeg kom for og hva vi hadde snakket om tidligere. Det ble derfor veldig rart og forvirrende for meg å komme dit å fortelle at "ja, du skal kastrere hunden min i dag. Ja, den er kryptokid og vi ble enige om kastrering forrige gang." De er veldig flinke og er selvfølgelig derfor jeg velger dem, så dette er ikke en klage.:) Men det gav meg ikke akkurat en god og betryggende start på det jeg hadde grudd meg til.

Jeg har i lang tid visst at jeg skulle få han kastrert etter flere samtaler både med veterinærer og andre hundefolk, og også med denne veterinæren. Men ettersom systemene var nede begynte liksom disjusjonen på nytt.

Vi diskuterte litt fordeler og ulemper med kastrering før han igjen sa: "Er du helt sikker på dette?" Og da ble jeg selvfølgelig usikker og helt dårlig... dere som kjenner meg vet hvor ubesluttsom jeg er. Og der stod jeg nok en gang med et spørsmål om jeg ville kastrere han.. Om jeg ville putte han i en stor operasjon uten at han egentlig er syk. Om jeg ville gi han smerte i etterkant, og om jeg vil ta fra han manndommen. Om jeg ville risikere å putte han i narkose med en fare for at han aldri våkner igjen. Det var jo selvfølgelig disse tankene som styrte meg. Jeg klarte heldigvis å tenke tilbake til hvorfor jeg hadde bestemt meg for dette i utgangspunktet, og frykten for at han skal få testikkelkreft.

Da bestemmelsen var tatt nok en gang fikk Milo sprøyta og jeg prøvde å kose han til søvne. I motsetning til forrige gang han var i narkose ville han virkelig ikke sove. Han strittet skikkelig i mot og jeg satt han derfor på bordet. Det tok lang tid og jeg fikk fryktelige tanker. Jeg begynte å tenke at de hadde gitt han feil sprøyte, at dette var sprøyte for avlivning. Og om det ikke var det ville han sikkert ikke våkne av narkosen igjen. Så der satt jeg og så på lille gutten som prøvde det han kunne å stritte i mot søvnen mens tårene mine presset på. Det var helt grusomt å se han slik. Så da dyrepleieren kom og spurte om det var fælt så sprakk jeg. Det kan jo kanskje ha sett litt rart ut der jeg satt og gråt som om hunden min skulle avlives fordi hunden min skulle kastreres, men det var ikke noe gøy i det hele tatt.

Til slutt sendte de meg ut og jeg måtte stole på dem. Men hele tiden var jeg sikker på at han kom til å dø. Operasjonen skulle ta 2-3 timer og jeg var hos veterinæren kl 14. Da klokken var 17 begynte jeg å trippe og satt klar for å ta telefonen, men den ringte ikke. Klokka ble 18 og de hadde fremdeles ikke ringt. Da klokka var 18.45 hadde de fremdeles ikke ringt, men da bare dro jeg. Jeg var da sikker på at de ikke hadde fått han til å våkne fra narkosen og at de satt og planla hva de skulle fortelle meg og hvordan de skulle forklare at hunden min var død.

På veien opp dit ringte jeg og da sa de at alt gikk fint, men at det hadde tatt lenger tid enn antatt fordi testikkelen som aldri har kommet ned lå enda lenger inne enn de trodde, og at han var klar om 30 min. Jeg ble selvfølgelig kjempelettet, men hvorfor kunne de ikke fortalt meg det da?? Jeg var jo livredd...:( Jeg har nå lært at jeg aldri kan få barn, jeg kommer til å være den mest irriterende mammaen i verden. Og jeg kommer sikkert ikke til å tillate at barnet mitt drar alene en måned til Afrika uten at jeg har kontroll, tenk om barnet mitt blir robbet, voldtatt, banket opp, drept!

Da jeg hentet han var en søt, pjusk og hadde ikke helt balanse. Tante Kristin var derfor så snill at hun kom og hentet oss. Vel hjemme fikk vi på skjermen for å unngå slikking i sårene, men det var ikke spesielt moro... Dakars Miloen min. Flinke, søte Milogutten som heldigvis LEVER!!!