året 2011

I dag er det klart for å ønske det nye året velkommen... Man bruker ofte dette til en ny start. Men setter strek over det gamle og sitter med ønsker og drømmer om det kommende året.

Jeg blir veldig tenkende og ser tilbake på året som har gått. For på en måte går jo året så fort, men på en annen måte er det så lenge siden de tingene man har opplevd har skjedd. Det er rart.

Jeg tenker ofte sånn at 2011 var et drittår! Og håper 2012 blir bedre... men kanskje vi tenker sånn hvert år.. men når jeg så begynner å se tilbake på hva som faktisk har skjedd i 2011 må jeg si at 2011 har vært rart, men helt fantastisk!

Jeg startet året med mine siste dager i Imbera. 22. januar pakket jeg tingene mine på Skullerud og forlot de få men søte kollegaene mine. 27. januar stod jeg klar med fullpakka sekk klar for Namibia igjen. 28. januar satte jeg mine ben på Afrikas jord igjen, og ble møtt av Derek som skulle få meg trygt til Chameleon. Han var min guide i ørkenen og viste seg å bli en person som har betydd og alltid vil bety mye for meg. Jeg møtte noen utrolige mennesker både i Windhoek, i slummen og på Harnas. Både frivillige og ansatte her har gitt meg utrolig mye og vil alltid betyr mye for meg. Harnas har nok en gang, og i større grad enn sist gitt meg minner og øyeblikk som har gjort meg til et lykkeligere menneske, men et menneske med evig savn.

Jeg gråt hele veien hjem... men 1. mars stilte jeg opp på Fornebu klar for min første dag i min nye jobb i Avanade. Og tro det eller ei, men her trives jeg veldig godt. Også her har jeg møtt mennesker jeg aldri ville vært foruten.

Men å gå gjennom et år og en tid med bare glede er ikke lett... det var ikke mange dagene jeg hadde sittet på Fornebu før jeg fikk beskjed om at Svein Tommy, vår venn fra studietiden var gått bort. Dette var så utrolig rart, og vanskelig å forstå... og en kontrast i alt det fine.

I april kjøpte jeg leilighet.... 21. mai ble jeg tante for første gang... og det var helt utrolig. Jeg var jo egentlig klar over at det ville være helt annerledes enn med alle andre babyer, men visste ikke at det ville skje så fort. Jeg er så inderlig glad i alle mine venners- og andre familiemedlemmers barn, men dette var helt unikt. Med en gang jeg kom inn i rommet og så dette vakre lille nurk kjente jeg bare en helt enorm varme og jeg bare elsket henne noe så inderlig. Det var helt rart. Etter bare å se henne i under ett sekund elsket jeg henne over alt.:) Og det blir bare mer og mer ekstremt... Verdens søteste lille Sanna...

I juni flyttet jeg inn i min nyeleilighet på Sagene... Dette var bare dager før jeg dro til Roskilde for første gang, og muligens siste. Haha... jeg er nok litt for gammal for å bo i fyll, fest og graps! Men moro var det! Jeg fikk her møte min kjære Harnas venner for første gang etter mitt eventyr i Afrika.

Det ble ferie og jeg gledet meg til å være hjemme og kose meg med gode venner og glede... Heldigvis og uheldigvis var jeg kommet ut av Oslo... men terroren brakk dette året i to. Å sitte i godstolen til pappa ene og alene hjemme på Aurebekk og se på hva som foregikk i byen min i Oslo var helt forferdelig.. og enda verre ble det. Når man ikke trodde ting kunne bli verre, ble det noe verre enn helvete og enda verre. Vi mistet mange, og vi mistet Håvard. Vi mistet glød og glede.

Dette tok meg med tilbake i min EO tid. I tiden vi var på sommerleir, ung og med brusende engasjement. De tider vi var så inderlig glad i alle som var der, vi koste og klemte og kjente gleden og livslysten eksplodere i oss. Jeg ble tatt tilbake i dette, og fikk også truffet mange av mine gode EO venner, og det fantes ikke bedre trøst i dette enn hos dem.

Tiden måtte gå videre, men høsten har vært dyster.... men 12. september kunne endelig meg og Torunn smykke oss med tittelen "Hundeinstruktør"!
Den 1. oktober fikk vi feire at Veronica og Glenn endelig hadde tatt steget med ring på finegeren og et løfte om evig trosskap. Og ikke nok med det, jeg ble forlova! Det varte bare i et døgn, men det var et morsomt døgn.:)

Mine opplevelser kan avsluttes med at min aksjon for sultofrene på Afrikas Horn fikk inn 2000 kr mer enn hva målet mitt var. Og vi kan nå sammen gi 12000,- til sultofrene på Afrikas Horn. Det er jeg utrolgi glad og takknemlig for.

Jeg er glad for at året avslutter med en tid for omsorg og glede. En tid hvor man kan puste ut og ta vare på hverandre. Da får vi tid til ettertanke før vi starter på det nye året. Denne jula har også gitt mine venninner forlovelser og jeg kan nå glede meg over året 2013 hvor Therese og Åne, og Ranya og Lars skal gifte seg. Det er så koselig når det går godt for mine kjære venninner.
Da kan vi ta i mot det nye året... og jeg håper tiden er her for å fjerne dumme nyttårsforsett med mer trening, mer jobb, mer suksess og rikdom. Om vi ser på oss selv har vi et liv mange andre aldri kan drømme om. Og ja.. vi kan kun sammelikne egen lykke med oss selv, men jeg tror vi kan klare å bli lykkelige om vi klarer å gjøre flere lykkelige eller gi flere en sjanse. Vi har en jordklode som trenger hjelp. Vi deler alle den samme jordkloden selv om dette ikke er like enkelt å se til tider. Vi er i krig, vi lider av sult og utrydder både planter og dyr. Jeg håper vi sammen kan fortsette å hjelpe dem som trenger det i året 2012, både dyr og mennesker.

Godt nyttår alle sammen!!

Og jula var over...

Hjelpes så utrolig fort tida går egentlig...
Da jeg dro hjem for å ha juleferie så jeg jo for meg en hel haug med tid, og jeg skulle få treffe alle og enhver og skulle slappe av noe så utrolig. Nå er jeg glad jeg har et par dager i Oslo hvor jeg kan sove ut før jeg starter på jobb igjen.:P Det er litt av et jag i jula egentlig, spesielt for meg som tror jeg kan rekke over alt. Jeg må bare innse at det er umulig...

Men av det jeg har gjort i jula så har jeg hatt det helt fantastisk! Det er så helskjønt å være hjemme!

Jeg har hatt ei herlig jul med min fantastiske lille familie som i år har vokst. Jeg har hatt min første jul som tante og med både svoger og niese på julekvelden. Jeg har truffet resten av familien og alle små. Og jeg har fått baby til jul.... bare det at det ikke er min baby.:) Men 1.juledag fikk jeg treffe 3 dager gamle Marcus.... og ja..da kjente jeg eggstokkene rasle...

Jeg har også fått treffe mine kjære venner... ikke alle dessverre, men de jeg har fått treffe denne gangen har jeg storkost meg sammen med. Gode gamle venner er fantastiske å ha.:) Og jeg har fått kvalitetstid på hyttetur.:) Og ikke minst.... begynt bryllupsplanlegging av Therese sitt bryllup... og ikke bare er det hun som er forlova, men også Ranya. Hjelpes... det er så nydelig... 2013 blir et nydelig år.:)

Takk til alle dere nydelige mennesker der hjemme... jeg er så inderlig glad i dere.

Det er jul....

I morgen er det julaften. Tenk julaften...
Kan du kjenne det?

Vi leter alle etter den store julestemningen. For noen begynner letingen tidlig, for andre betyr det ingenting.

Jeg har alltid vært gal etter jula. Jeg har bare gode minner og følelser assosiert til jula, noe jeg har tatt med meg videre.

Jeg startet i år min juleforberedelse og kos allerede 20. november da meg og Marlin var på julemarked i Stockholm. Siden da har jeg pynta og baga, jeg har hatt juleverksted og vært på julekonserter. Alt for å kjenne på denne følelsen av jul og julestemning. I år begynte jeg nok en smule tidlig.

Vi leter med alt vi har etter denne følelsen... og av erfaring er det i grunn ikke før selve julaften er i gang at denne følelsen kommer. Den kommer når juleroen, julefreden kommer over oss. Når jula er her, maten er klar og vi klarer å finne roen.. da kommer julestemningen også og vi kan nyte den.

Men dessverre er det ikke alle som kan det. Det er ikke alle som har venner og familie, som har mat på bordet og varme i kropp og sjel.

Jula er ei tid for både ettertanke og omtanke. Selv blir jeg spesielt følsom i jula, og tenker mye. Jeg har utrolig mye å være takknemlig for, og det fyller meg med varme på julaften. Denne energien kan vi også bruke på å tenke på de som ikke har det som oss, og til å hjelpe dem. Både dem som har det vondt, som sulter og lider nød.. og også dem rundt oss som lider av en enorm tomhet og ensomhet når jula er her..

God jul... alle sammen..

Bloggtørke...

Jeg har skrevet om det før og gjør det igjen...
I noen perioder har man rett og slett for mye å gjøre, man tar seg helt ut. Man er sliten og tom for energi. I disse tider er det lite å få ut i blogginnlegg selv for en snåling som meg som burde ha mye å ta av...

Jeg beklager til dere som har tatt dere tid til å sjekke bloggen min... jeg har nå ferie og håper på bedre tider.

:)

voldtektens skyldnere...

Voldtektene gir seg ikke... hver eneste dag er det tungt og provoserende å lese om de nye voldtektene i Oslos gater. Det er nå voldtekt som er hverdagens tema.

For 3 måneder siden ble vi utsatt for terror. Vi stod sammen, vi gjorde hverandre sterke. Hjelpeorganisasjoner så en økning i givergleden hos det Norske folk. Og kanskje var jeg naiv, men jeg trodde faktisk at dette skulle fortsette. Jeg trodde Oslo skulle endres og bli en by hvor vi stod sammen, hvor gatene var trygge og hvor vi hjalp hverandre, og støttet hverandre. Jeg trodde kjærlighet til våre medmennesker var styrket.

Jeg tok feil. Men jeg hadde rett om en ting, Oslo ble endret. Men sammen med gatenes roser visnet også tryggheten.

Hva er denne voldtektsbølgen? Som den Sørlandsjenta jeg er pleier jeg ikke banne, men hva i helvete er det som skjer??

Jeg som alle andre tenker mye på dette. Og noen ting jeg tenker på er disse: er det flere voldtekter nå eller er det flere anmeldelser? Gjør mediedekningen av voldtekter det mindre tabu? Og det mest omtalte av alle temaene.. hvem sin skyld er dette?

Flere anmeldelser
Jeg er ganske sikker på at det er flere voldtekter nå enn det var tidligere. Men jeg tror også at dette er mer synlig nå fordi det er flere anmeldelser nå enn tidligere. Jeg tror også at det i disse dager er en veldig stor økning i voldtekter av overgrep av fremmede, og at flere av disse blir anmeldt.

De fleste voldtekter skjer i et hjem, kanskje av "venner", "kjæreste" og kjente. Jeg tror også det tidligere var flere voldtekter som dette og at terskelen for å anmelde noe sånt er høyere enn det er for å anmelde et overgrep av fremmede. Tidligere har heller ikke anmeldelser av voldtekter blitt tatt særlig seriøst. Det er mye å tape på å anmelde en venn for voldtekt. Du sitter ikke bare med dine smerter fra voldtekten, men du kan også risikere at ingen tror deg, at du mister venner og blir sittende igjen som jenta som søkte oppmerksomhet ved å anmelde en venn for voldtekt.

Jeg tror at når de voldtektene som skjer av overgrep av fremmede så øker også anmeldelsene. Jeg er stolt over alle jentene som tør å ta dette videre og som klarer å anmelde voldtekten, for det krever sykt mye av dem., og det er mange følelser å takle og barrierer å overstige.

Hva gjør mediedekningen med voldtektsbølgen?
Mediedekningen setter fokus på en utrolig viktig sak, og en skremmende realitet. Det gjør at vi jenter blir mer opplyst, oppmerksomme og mer forsiktige, men det skaper også frykt.

Men hva gjør det med dem som voldtar? Vil dette gjøre voldtekt til et mindre tabu? Vil terskelen for å voldta være lavere fordi det skjer så mange voldtekter, og fordi det faktisk ikke skjer noe med de som voldtar?
Jeg håper at disse menneskene med dette vil forstå at de blir anmeldt, de vil bli straffet og de kommer seg ikke unna. Og jeg håper at dette gjør at flere vil anmelde. Jeg håper også at snakket om tiltak blir en realitet og ikke bare prat. Det skylder vi alle dem som faktisk klarer å anmelde.

De skyldige...?
Til slutt... hvem har skylden? Ingen andre enn de følelsesløse mennene som gjør dette har skylden. Og de har skylden ene og alene. Dette er egoistiske og onde vesen.

I denne debatten som pågår overalt må jeg også si at jeg er dypt skuffet over manges utsagn på dette. Det er også jenter som sier at disse jentene er korttenkte og må klare å se lenger enn sin egen nesetupp. Jeg mener dette er en bedre beskrivelse av dem selv, enn de som blir utsatt for noe sånt.
De som skriver som dette vet svært lite om livet. Dere som jenter legger skylden på jenter som blir utsatt for vårt verste mareritt. Hvordan kan dere gjøre noe sånt mot våre medsøstre? Vi skal stå sammen. I stedet håner dere dem som trenger det mest og dere støtter grunnene til at det tidligere var så få anmeldelser. Dere forsterker deres selvfornektelse, skam og skyldfølelse. Og ikke minst... tillit.

Vi må stå sammen om å få en stopp på dette. Vi må ta vare på hverandre. Vi må gjøre det trygt for hverandre, vi må være oppmerksomme når vi er ute, ikke bare på oss selv, men også på de rundt oss. Og ikke minst, vi må ta vare på dem som har blitt utsatt for overgrep.

Voldtektsbølgen som ble tsunami

I 2005 flyttet jeg til Oslo, og i 2006 husker jeg godt alt snakket om at det var en voldtektsbølge i Oslo. Hvorfor dalte aldri denne? Hvorfor stoppet det ikke? Hvorfor ble det aldri rolig sjø... det har rett og slett endt opp i en voldetektstsunami.

Jeg blir så provosert at det ikke finnes ord for det. Jeg blir så trist, redd, frustrert og lei meg over at dette bare blir verre og verre. Og enda verre er det med de som legger dette på jentene, som om det er deres skyld. Det er bare ett sted det er noe feil her og det er i det støgge syke huet til de folka som får seg til å gjøre sånt som dette.

Og hvorfor ønsker man å voldta noen? Hvem er så syke at de ønsker å voldta noen? Og hvorfor er det så sykt mange av dem?
Jeg blir helt dårlig... fatter ikke at det er mulig..

Tallet på anmeldte voldtekter er skyhøyt, og tenk så mange det er som faktisk blir voldtatt uten å anmelde det. Og tenk på alle de som blir utsatt for overgrep. Sammen er det aaaltfor mange, og alle sammen blir de preget for resten av livet.

I natt var det to voldtekter til i Oslo på samme tidspunkt som vi dro hjem fra byen og på veien hjem. Meg og Bente avtalte i går å ta følge hjem uansett hva, og sykt så takknemlig jeg er for at vi klarte å holde oss til det. Men selv om vi kom oss trygt hjem i går er vi fremdeles ikke trygge. Vi må fremdeles være utstyrt med pepperspray og alarm uansett hvor vi går. Jeg blir ikke overrasket om kriminaliteten øker blant jenter i Oslo, snart må vi alle gå med våpen.

Innsamling - Hjelp sultofrene på Afrikas Horn

den 24. desember 2011 sitter vi i et trygt og varmt hjem sammen med vår familie. Julegavene ligger pene og urørte under juletreet, mens ribba står klar på bordet.

Mens vi spiser ribba og åpner våre unødvendige gaver dør tusenvis av sultne barn. Av dem høres ingen forventning, latter, og heller ingen klaging.

Våre medmennesker lider og sulter. Det som skjer er så ekstremt at for noen er det vanskelig å ta inn over seg. Dermed lukker vi ører og øyne, og lever videre.

Kjære venner, familie og bekjente. Jeg vil be dere om å åpne både ører og øyne, for dette er virkelighet.

Jeg håper dere vil støtte min lille innsamling med et valgfritt beløp. Jeg har stor tro på dere venner, bekjente og familie. Og har et håp om at vi sammen innen julaften skal klare å samle inn 10.000 kr til sultofrene på Afrikas Horn!

Dropp den ene ølen, dropp dine kaffe latte i en uke og støtt sultofrene.

Min lille kampanje avsluttes på julaften i håp om at også ofrene på Afrikas Horn skal få en julegave i år.

Takk til alle som allerede har gitt støtte, og på forhånd takk til dere som støtter dem gjennom dette.

For å støtte innsamling klikk på denne linken:
Støtt Afrikas Horn her