mandag 28. desember 2009

hva er Kristiansand?

Nå har jeg vært i Kristiansand i ei ukes tid. Jeg savner byen noe ekstremt og vil veldig gjerne flytte hjem.. men nå begynner jeg nesten å føle at jeg har bodd borte for lenge. Det føles nesten ikke som min by lenger. Ting føles litt fremmed. Når jeg ser folk jeg ikke har sett på lenge trekker jeg meg tilbake, gjemmer meg bak en stolpe og ser bort. Før ville jeg ropt etter personen og gitt dem en klem. Hva er jeg redd for? Jeg er redd for taus stillhet, small talk og ja... samme strofen, "jo jeg bor i Oslo enda, om jeg trives? Åja.. men jeg må nok hjem til slutt."
Men jeg vil jo ikke være sånn.. jeg vil jo være gamle meg.. og det føles rart å være i Kristiansand uten å være den jeg var. Får jeg så smått litt østlending i meg? Der er det så lett å stikke seg unna.

Men så har man bekjente man ikke stikker seg unna, og som man tar den kjente strofen for hver bidige gang man treffes. Og du har de bekjente som det egentlig føles veldig greit å fortelle strofen for. Men i løpet av samtalten føler man at livet her har stått stille.

Men så har jeg jo flere enn de som er bekjente... det er alltid en stor fornøyelse å treffe igjen gode gamle venner. Men også det kan føles litt rart.. jeg kjenner at med noen så er det ikke som det en gang var. Vi har på en måte gått hver vår vei.. og selv om det er kjempekoselig å treffes igjen, så kjenner man en forskjell.

Og jeg har rett og slett blitt en del av den gamle garde. Bare sånn i en fei. Når jeg flyttet til Oslo var jeg i mitt ess, men nå er jeg gammel. Fjortissene jeg husker fra da har blitt til prinsesser og tatt over byen.

Når jeg var på byen 2.juledag var byen stappfull, og jeg var SÅ klar for å treffe gode gamle kjente. Smalltalken er lettere på byen.:) Jeg gledet meg stort, men det var temmelig fullt overalt og da får jeg mld som: "Vi er på Hjem! Kom!" og "Kom på Både og!". Hø? Hjem, har du gått hjem? Både og? What? Hva er det? Byen er SÅ liten og jeg aner ikke hvor disse stedene er eller hva de er. Så da stod jeg der da. Og klamret meg til de kjente jeg hadde rundt meg som jeg visste hvor var. Og midt oppi dette traff jeg en gammel bekjent som en gang hadde en crush for meg. Så jeg tenkte at det helt sikkert ville bli hyggelig. Jeg ropte heeeei, og fikk det største spørsmålstegnet skrevet i ansiktet hans. "Hvem er du?"

Men.. så er byen så liten at når jeg mister bankkortet i snøen kommer dørvakten rett bort med det. Så noen fordeler er det med en liten by hvor man kjenner de fleste. Og det er selvfølgelig fordeler.. og jeg elsker byen og ikke minst mitt kjære hjem Aurebekk. Men jeg har fått litt aha opplevelser denne jula, og de har vært litt skumle. Tør jeg flytte hjem igjen? Hadde muligheten plutselig stått der, hadde jeg da gjort det? Hva har jeg igjen hjemme nå? Selvølgelig har jeg mine nærmeste venner og min kjære familie som jeg savner så utrolig. Men samtidig så har jeg ikke lenger det jeg hadde da jeg dro, og det jeg nå har bygd opp i Oslo.

Da jeg flyttet fra Kristiansand og livet mitt her trodde jeg aldri det ville endres. Jeg visste at det alltid ville være der, og at jeg kunne komme hjem til det. Men slik er det nok ikke. Eller kanskje det er det. Kanskje er det meg som endret meg.

2 kommentarer:

  1. Spiker'n på hodet Marit!! Godt det er flere som har funnet ut av disse realitetene i livet. Om de nå er realiteter, eller er det snarere en virkelighet man har konstruert selv? Uansett, veldig rart og litt trist.

    SvarSlett
  2. Det er helt sant det Marit, veldig bra skrevet. Det er så rart og til tider veldig trist at man vokser fra hverandre, men det er jo sånn det er.. Som jeg sa i går så hadde det vært utrolig morsomt å kunne dra tilbake til gamle gjengen bare for en dag eller to, livet var så lett på den tiden.. :)

    SvarSlett