Tante!!!

ENDELIG!!! Endelig kom den lille søte prinsessa til verden.... Vi ventet lenge, men vi ventet ikke forgjeves... Jeg har endelig blitt tante til verdens nydeligste lille vesen med tidenes søteste rynker i hver eneste ansiktskrok.

Lørdag kveld kom hun til verden, søndag fikk jeg møte henne og fra første stund var jeg fortapt og forelsket. Jeg har fått treffe vesle Sanna to ganger og kjenner jeg elsker henne av hele meg. Jeg hadde gledet meg til å bli tante og visste det ville bli stort, men dette er mye større og bedre enn jeg så for meg.

Nå gleder jeg meg til hvert eneste gang jeg skal få treffe dette nurket og til alle de søte og gode øyeblikk jeg vet dette vesenet vil bringe sine nybakte foreldre, resten av familien og alle hun vil møte på sin vei.

Gratulerer til dere nybakte foreldre! Gratulerer til nybakte besteforeldre, meg selv og den andre tanta.:) Jeg er så stolt av deg min kjære søster... du har vært så flink og vil være en fantastisk mamma.:)

Ultimate Dog Tease

Dette er seriøst det morsomste i hele verden!! Jeg ler meg i hjel hver eneste gang jeg ser på denne videoen og den er så god, søt, morsom og rar at jeg må se den flere ganger om dagen!!!:D:D

Hipp, hipp, hipp, hipp Hurra!!!

Da var 17.mai 2011 over for denne gang!
Det er utrolig koselig at vi hvert år er den samme herlige gjengen med den herlige tradisjonen. Det er faktisk veldig behagelig å alltid vite hva man skal og med hvem på 17.mai. :)

Som vanlig startet vi med Champagnefrokost, og som i fjor var vi på Lilleborg hos Frode og Bente. Milo var selvfølgelig også med ikledd sin fine bunad og var terapi for Bente sin frykt for hunder. Etter frokosten dro vi til Saras telt og gjorde en kjempeinnsats med å vinne et bord i det folkefylte teltet.:) Deretter dro vi tilbake og spiste de syke deilige kakene våre... vi jentene er faktisk veeeldig flinke til å lage kaker altså!!

Og vi kom ikke foruten guttas bad i akerselva, og i år fikk de også med seg Milo. Og det vil dere se på videoen her, den er faktisk ganske dramatisk. Stemningen snur for kameradama som viser seg å være Milo sin mamma. Men det gikk heldigvis bra! :)

Takk for denne gang min kjære 17.mai gjeng, digger dere!!! :)

Bunadgjengen var ikke så stor i år...:P

The Africa-fever

Som dere husker var jeg knust og knekt da jeg ankom Norge etter en måned i Namibia. Nå er det snart 3 mnd siden jeg kom hjem, men jeg er fremdeles ikke lappet sammen. Jeg har fremdeles the Africa-Fever, jeg er fremdeles ikke kurert. Det ser ut til å være uhelbredelig. Jeg vil for alltid være "syk", jeg vil for alltid ha et sterkt ønske om å dra tilbake, og jeg vil for alltid ha alle minnene, menneskene, dyrene, naturen, og øyeblikkene i mine tanker og i mitt hjerte.

Selv om det er vondt, så er jeg glad for at jeg ble smittet. Jeg ville aldri vært foruten opplevelsene fra Afrika. Det er ganske utrolig hvor knyttet man kan bli til et annet kontinent, land og sted. For meg har Afrika gitt meg følelser jeg aldri har hatt eller sjelden får kjenne på. Det har gitt meg en utrolig ro og lykke som jeg ikke har kjent noe annet sted, og det er vondt å være foruten.

Jeg går ofte tilbake i tankene, og noen ganger føles det verre enn andre. Det er som en ekstrem kjærlighetssorg. Og tro det eller ei, jeg kan sitte for meg selv å gråte av savnet. Det er nok mange som rister på hodet av meg nå, som tenker at jeg må ta meg sammen når jeg skriver og forteller dette. Jeg er derfor så utrolig glad for vennene jeg har fått i Afrika.. mennesker som deler og forstår min lidelse.

Men jeg skal si dere det at hadde dere kjent på roen jeg fikk i Namibia hadde dere kanskje forstått. Hadde dere møtt alle de herlige menneskene fra dette landet, blitt overfalt av smilende og energiske små barn med de hviteste glis så hadde dere kanskje skjønt hva jeg snakket om. Hadde dere fått kjenne på den rørende følelsen av å sitte i en fullsatt Harnas Church side ved side, hånd i hånd med både unge og eldre tannløse bushmen og sunget "Amazing Grace" ville dere kanskje forstå. Hadde dere fått sitte foran et brennende bål og lytte til alle bushens lyder sammen med nye herlige venner fra hele verden, hadde dere noen gang kjent følelsen av en liten bavian klamre seg rundt deg, lyttet til en gepards trommende malelyder eller kjent løvenes brøl dirre i brystet ville dere ikke ristet på hodet, dere ville vært smittet.
Dere ville hatt the Africa-Fever.

ny nerde-fagblogg!

Til dere som skulle interessere dere har jeg nå fått opp min lenge omtalte fagblogg.

Denne bloggen skal jeg bruke som et hjelpeverktøy for meg selv og min utvikling hvor jeg kan dokumentere min forskning på forskjellige tema og dokumentere løsninger på problemer jeg møter på i jobben min.

Det er som sagt i første omgang en hjelp for meg selv, men håper jo selvfølgelig også at dette hjelper andre, det hadde jo vært det aller beste!

Ta en titt alle sammen, og jeg blir selvfølgelig veldig glad for respons og aktivitet her av de som jobber i samme bransjen som meg.:)

http://blingyourweb.wordpress.com/

bomgiring!!!

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle blogge om noe som omhandlet kjørekunnskaper og bomgiring! Men den gang ei...

Har dere noen gang sittet på en buss hvor sjåføren ikke klarer å kjøre? Hvor speed-brems, speed-brems går i ett uten noen som helst flyt, og hvor han bomgirer hver eneste gang? For det har nemlig jeg! (og nei, det er ikke en kvinnelig sjåfør..)

Jeg sitter nå på bussen og irriterer meg noe så grenseløst over denne hakkekjøringen! Det provoserer meg faktisk så mye at jeg har lyst å gå frem til han og be han tenke litt når han kjører. Det er jo rett og slett veldig ubehagelig å sitte på med han når han kjører sånn! Han klarer jo ikke engang stoppe bussen uten at den hopper flere meter bortover veien.

Greit, på en måte er det jo litt synd på sjåføren siden han er bussjåfør og ikke klarer å kjøre buss, men fremdeles veldig irriterende. Jeg kan bare glemme å drikke kaffen jeg har med hvertfall!
Hrmf.....

utvidet alene hjemme sonen!

Når Milo er alene hjemme er han vanligvis i gangen. Her har han maten sin, vann, tyggeben og buret sitt.

Gangen min er egentlig ganske liten og mørk hvor jeg har på taklyset siden det ikke er noen vinduer.

Jeg synes det er litt småtrist at han må være der, og egentlig går det jo litt strøm på å ha lyset på der hele dagen. Så i går gjorde jeg en test hvor jeg ryddet unna alle puter fra sofaen, og lot han være alene i stua.

Jeg var ganske så spent da jeg kom tilbake, og vet dere hva.. Ikke en skade var skjedd, ingenting var tygd på. Så i dag gjør vi test nr 2.

I dag har han gangen som han pleier + at han kan gå inn i stua. Dette er nok bra både for strømregningen og Milo. :)