mandag 7. desember 2009

Møtet mellom Milo og Lucas

Denne helga var jeg hjemme på sørlandet. Meg og Milo tok toget og satt alene i vogna hvor det er tillatt med dyr. Det var faktisk veldig behagelig, og jeg er veldig glad vi var alene for Milo ble ganske leken og hadde ekstremt mye enrgi en periode så vi måtte løpe og leke på gulvet i et par timer.

Jeg hadde lenge tenkt mye på hvordan møtet mellom Milo og Lucas ville gå. Lucas er jo verdens beste og han vet at han betyr all verden for meg. Og når jeg er hjemme koser vi hele helga. Så litt eiersyk er han nok.

Da vi kom startet jeg med å gå inn for å møte Lucas slik som jeg pleier mens mamma holdt Milo. Når meg og Lucas hadde hilst fikk han hilse på Milo. Og dette gikk faktisk over all forventning. Men.. meg og mamma var ganske slitne etter de to hadde lekt og løpt hele huset rundt i over to timer. Alt var kjempegøy for dem begge selv om Milo fikk en knurrende advarsel hvis han forstyrret når Lucas fikk kos. Det roet seg og dagen etterpå var en helt annen verden. Men så.. utpå kvelden hadde Lucas rett og slett fått nok.. og da Milo nærmet seg en av Lucas sine pinner ble det et skikkelig leven og Milo grein i lang tid etterpå. Etter det holdt han seg 1 meter fra Lucas hele tiden, noe Lucas så ut til å trives med. Milo måtte ha masse trøst og fikk nok mye oppmerksomhet når han tilbtingte kvelden hos barnevaktene Ingrid og Kjetil.

Men på søndags morgen skjedde det igjen. Vi hadde vært ute på morgen luftetur, og da vi kom inn i ganga løp Milo bort til Lucas sitt tyggebein, det skulle han ikke ha gjort. Da var det på an igjen, og mamma og pappa våknet av griningen til livredde Milo. Og dermed ble søndagen enda roligere for nå turte Milo enda mindre. Men han jobbet godt så midt på dagen fikk han lov å sove med hodet på bakbeina til Lucas.

Stakkars Milo, og stakkars Lucas. Det er jo ikke bare, bare å plutselig skulle dele både ting og mennesker som man alltid har fått ha alene. Det var nok mye blandede følelser for Lucas denne helga, og jeg bare håper at han ikke sitter igjen og er lei seg. Jeg prøvde så godt jeg kunne å være rettferdig og kose med begge, og jeg tror nok at jeg gav mer til Lucas, men likevel ble det nok en rar helg og en spesiell situasjon. Stakkars.. de er jo så nydelig, så søte og med en enorm personlighet. Er det rart jeg er dyrefrelst!!??





4 kommentarer:

  1. Fantastisk! Småen hadde nok godt av at Lucas sa i fra, han er jo tross alt den eldste og det har mye å si. :D Fine fine Milo! Glad i dere alle tre:) Klem

    Irene

    SvarSlett
  2. Takk dere! Ja, de er så utrolig nydelige!:D Jeg synes faktisk Lucas holdt ut veldig lenge og var veldig flink og tålmodig, og det er bra han sier fra og gjør det klart hvem som er sjefen i huset.:) Men som regel holdt det med et knurr.. han trengte jo ikke denge han i bakken og bite han.:P men det var jo stor virkning.

    SvarSlett
  3. nydelige bilder av Milo og Lucas sammen :) herlig! Therese

    SvarSlett