Bloggtørke...

Mindre kjære lesere... Beklager at det her ble stilt. Det måtte bare til rett og slett. På en måte kan det kanskje være bra at det blir stille her for det er ofte et tegn på at jeg har veldig mye annet å gjøre, men kan og være et tegn på at jeg er tømt på energi. Men nå er det ferie, og jeg er tilbake.. :)

finen..

http://maritbreland.blogspot.com/2009/04/snart-hjem-til-lucas.html

Kjære Lukas...

Min kjære vakre venn... jeg håper du har det bedre nå. I dag fikk jeg den telefonen jeg har fryktet hele det siste året... Den beskjeden som er eneste argument for ikke å ha dyr. Den dagen du min beste venn, vårt familiemedlem, min kjære hund, du... forlater oss. I dag var den dagen.

Jeg forelsket meg i deg fra første sekund jeg så deg. Fra vi så deg sammen med alle dine søsken, da du het Fila(?) (sammen med søsknene dine Adidas, Umbro osv.) Siden dagen vi tok deg med oss hjem, når vi sov med deg på skift på vaskerommet der du lå i din oransje agrokasse... ja siden da har du fylt hjertet mitt med det varmeste.

13 år har vi hatt sammen og jeg er så evig takknemlig for hvert eneste sekund. Jeg er så takknemlig for at det var akkurat deg vi tok med oss hjem. At det var akkurat deg vi plukket ut. Du har gitt meg og vår familie så utrolig mye, og du har beriket mitt liv. Og selv om disse dagene er ubeskrivelig tunge, er jeg så takknemlig for å ha hatt et vesen som deg i mitt liv.

Når jeg flyttet til Oslo var du den jeg savnet mest, og du var det som gjorde at jeg MÅTTE hjem. Og hver gang jeg kom hjem så var du der. Da kom du løpende, logrende og med mye gledelig lyd.:) Jeg gruer meg til å komme hjem. Jeg har aldri kommet hjem uten at du er der, og det vil aldri bli det samme å komme hjem. Jeg tror ikke jeg vil hjem.

Jeg har lenge gruet meg, og lenge sett at denne dagen ville komme.. da jeg var hjemme i påska visste jeg ikke at det ble vårt siste møte. Men likevel hadde jeg en skremmende sterk følelse av det.. jeg er veldig glad for at jeg fikk gi deg en siste god bamseklem før jeg dro med en tanke om at det kunne bli den siste.

Det er forferdelig vondt å miste deg, men jeg vet du også hadde det vondt den siste tiden og det var på tide å la deg slippe. Jeg vet at du har hatt et godt liv sammen med oss, og det varmer meg.. også i tider som dette.

• Jeg savner deg utrolig mye min vakre venn. Og det kommer jeg aldri til å slutte å gjøre. Du vil være med meg for alltid.
• Jeg kommer til å savne din myke pels.
• Jeg kommer til å savner din enorme velkomsthilsen når jeg kom hjem.
• Jeg kommer til å savne ditt uendelig mas av ordet TUR som måtte deles i T-U-R og så oversettes til engelsk for å holde deg i ro.
• Jeg kommer til å savne din reaksjon av lyden av ei jakke, ei utebukse eller ett par sko.
• Jeg kommer til å savne å gi deg min "hadet, jeg er glad i deg" hilsen.
• Jeg kommer til å savne stanken av deg når du på en varm sommerdag har rullet deg i hestemøkk.
• Jeg kommer til å savne ditt flaue ansikt når du fiser foran kjøkkenbordet.
• Jeg kommer til å savne å ligge på gulvet med deg.
• Jeg kommer til å savne den herlige lukten av pelsen din.
• Jeg kommer til å savne lyden av dine klør mot parketten.
• Jeg kommer til å savne å ha deg i senga selv om mamma ikke tillater det (vår lille hemmelighet)
• Jeg kommer til å savne å kysse deg på nesa mellom øynene.
• Jeg kommer til å savne ditt skjønne ostefjes.
• Jeg kommer til å savne pinnekastingen med deg.
• Jeg kommer til å savne å bade med deg.
• Jeg kommer til å savne å ha ditt hode liggende på mine føtter både i båten, i stua, og under kjøkkenbordet. Jeg kommer til å savne å våkne av et loddent hode som dunker borti meg.
• Jeg kommer til å savne å søle ut tekoppen fordi du absolutt skal stappe hodet ditt under armen for å få kos. Jeg kommer til å savne å gå på tur med deg.
• Jeg kommer til å savner de tre sorte flekkene i det lyse ansiktet.
• Jeg kommer til å savne deg.

 Jeg savner deg.

Takk for alt du har gitt meg min kjære hund. Jeg håper smertene du bar på den siste tiden har sluppet tak, og at du har det bra der du er nå. Jeg elsker deg.

lyspunkt

I dag har det vært en heavy dag i forhold til rettsaken!

Men jeg hadde en utrolig god og produktiv dag på jobb noe som føltes veldig godt! Deretter kjørte jeg rett hjem, henta Milo og kjørte til Sognsvann. Det var helt fantastisk å komme seg ut i skog og luft, bort fra skjerm og nyhetskanalen.

Her satt vi på brygga og nøyt solnedgangen og kunne puste heeeelt nede i magen.... deeeet var deilig det....

Deretter kjørte vi rett ned til Marlin... mi kjære gode Marlin... VI skulle egentlig lage Pizza sammen, menhun er så himla flink husmor så jeg fikk beskjed om å se på (noe som egentlig også er helt greit:P). Så der stod jeg da midt på kjøkkengulvet og så på at Marlin lagde middag til meg. Og midt i matlagingen fikk jeg en helt nyyyydelig gave. Denne jenta er så skjønn og kreativ og jeg fikk to kjempefine armbånd som hun har laget heeeelt selv. Det er sånt Marlin gjør når hun ikke får sove. Vi avsluttet med Paradise på tv og smågodt som Ingelin kom med.:)

En veldig god dag kjenner jeg... takk!!

tunge dager..

Da var det rettsak. Egentlig vil jeg ikke bruke min blogg og mine ord, mine tanker og energi på en massemorder. Jeg synes allerede han får altfor mye oppmerksomhet og mediedekning. Hans spill går akkurat som han ønsker og vi er alle brikker på hans spillbrett som går i hans favør.

Likevel så klarer denne saken å rive i alle følelsene i meg. Jeg føler hat, sorg, tomhet, savn og kjærlighet. Og mine følelser kan jeg bruke min tid og energi på å ta hånd om.

Med en gang det blusses opp i denne saken er jeg tilbake til min tid i elevorganisasjonen. Jeg er på sommerleir. Sommerleiren var årets høydepunkt, utenom Elevtinget da selvfølgelig. Men sommerleiren var noe vi gledet oss noe så enormt til. Engasjementet bruste, og vi skulle være sammen med gamle og nye venner. Det var bading, det var fotball, det var skolepolitikk og det var flørting. Når jeg ser videoklipp fra åpningen av AUF sin sommerleir 2011 ser jeg den samme gnisten i alles øyne. Det bruser.

At noen kan komme inn i en slik lykke og gjøre det om til et totalt helvete er så ubegripelig. At noe så fantastisk kan ende slik er ikke til å forstå.

Etter alle de bildene av Utøya som har blitt vist ser jeg fremdeles for meg vår sommerleir, vårt hus, vårt møtelokale, våre toaletter.. Jeg ser for meg mine venner i frykt, dødsangst og panikk. Og jeg føler på hvordan det ville vært å være der, oppleve det, og ikke minst miste mine nære venner som bare timer tidligere satt og nøt hvert øyeblikk fylt av intens lykke. Og jeg tenker.. det kunne vært oss. Og for noen av oss ble det også det.

Til alle mine gamle venner og bekjente fra Elevorganisasjonen.. jeg tenker på dere, er virkelig glad i dere, og dere vil alltid bety noe spesielt for meg. <3

tankefull

Ja.. jeg vet... jeg er alltid ekstremt tankefull etter jeg har vært hjemme litt mer enn ei helg. Men sånn er det bare rett og slett, og egentlig så liker jeg det. Det gjør meg levende og sier mye om hvem jeg er i disse dager, fanget mellom roen på Sørlandet og en hektisk hverdag i Oslo.

Denne påska ble jo ikke helt som ventet. Men jeg avspaserte jo arbeidsdagene før påske i forrige uke så jeg fikk faktisk noe ut av mitt opphold hjemme FØR jeg ble syk. Og det er jo sånn at man blir litt tankefull når man er hjemme. Man blir liksom minnet på så mye som man ellers ikke tenker på. Deler, perioder, minner av det som var i mine yngre dager og alt før de syv årene jeg har bodd i Oslo. Det er av og til litt rart, men også litt godt.

Påskens tenketema i mitt hode denne gangen var hvem jeg egentlig hadde vært om jeg aldri hadde tatt valg jeg gjorde for syv år siden. Hvem hadde jeg vært om det ikke hadde blitt slutt med min ungdomskjæreste, om jeg ikke hadde hevet lærekontrakten min, om jeg ikke hadde flyttet til Oslo, om jeg ikke hadde begynt å studere. Alle resultat av disse valgene er livet mitt i dag. Og selv om jeg til tider og ganske ofte kan være misfornøyd med min situasjon, føle meg ensom, føle at jeg ikke er der jeg skulle ønske jeg var i livet ville jeg jo aldri i verden vært foruten resultatene av mine valg for syv år siden.

Hadde jeg ikke tatt de valgene jeg har gjort hadde jeg ikke hatt min utdannelse, jeg hadde ikke hatt den fantastiske studietiden, jeg hadde aldri møtt de nydelige vennene mine i Oslo, og heller ikke mine gamle og nye kollegaer. Jeg hadde aldri hatt Milo, jeg hadde nok aldri satt mine føtter på Afrikas jord. Hvem jeg hadde vært, er vanskelig å si..

Ei litt trøtt påske...

Oi,oi,oi for ei påske dette ble... Påskekosen på hytta i år ble ikke helt som vi hadde forestilt oss. Meg og mamma dro opp på hytta på onsdag og da var allerede pappa dårlig. Og på torsdag fikk meg og mamma det og... og deretter lå vi rett ut alle mann. Jeg med feber, mamma og pappa med omgangssjuke.

Jeg trodde jeg var frisk igjen så på lørdag dro jeg hjem og var klar for å nyte de siste dagene av påska med mine søte venninner, men neeeei... søndag lå jeg rett ut, på an igjen.. med omgangssjuka.

...og her sitter jeg. Sløv og sliten som bare det. Jeg skulle egentlig kjørt til Oslo i dag, men det var ganske så umulig. Så nå krysser jeg fingerene for at mine fisker og blomster i Oslo holder ut litt til uten meg..