voldtektens skyldnere...

Voldtektene gir seg ikke... hver eneste dag er det tungt og provoserende å lese om de nye voldtektene i Oslos gater. Det er nå voldtekt som er hverdagens tema.

For 3 måneder siden ble vi utsatt for terror. Vi stod sammen, vi gjorde hverandre sterke. Hjelpeorganisasjoner så en økning i givergleden hos det Norske folk. Og kanskje var jeg naiv, men jeg trodde faktisk at dette skulle fortsette. Jeg trodde Oslo skulle endres og bli en by hvor vi stod sammen, hvor gatene var trygge og hvor vi hjalp hverandre, og støttet hverandre. Jeg trodde kjærlighet til våre medmennesker var styrket.

Jeg tok feil. Men jeg hadde rett om en ting, Oslo ble endret. Men sammen med gatenes roser visnet også tryggheten.

Hva er denne voldtektsbølgen? Som den Sørlandsjenta jeg er pleier jeg ikke banne, men hva i helvete er det som skjer??

Jeg som alle andre tenker mye på dette. Og noen ting jeg tenker på er disse: er det flere voldtekter nå eller er det flere anmeldelser? Gjør mediedekningen av voldtekter det mindre tabu? Og det mest omtalte av alle temaene.. hvem sin skyld er dette?

Flere anmeldelser
Jeg er ganske sikker på at det er flere voldtekter nå enn det var tidligere. Men jeg tror også at dette er mer synlig nå fordi det er flere anmeldelser nå enn tidligere. Jeg tror også at det i disse dager er en veldig stor økning i voldtekter av overgrep av fremmede, og at flere av disse blir anmeldt.

De fleste voldtekter skjer i et hjem, kanskje av "venner", "kjæreste" og kjente. Jeg tror også det tidligere var flere voldtekter som dette og at terskelen for å anmelde noe sånt er høyere enn det er for å anmelde et overgrep av fremmede. Tidligere har heller ikke anmeldelser av voldtekter blitt tatt særlig seriøst. Det er mye å tape på å anmelde en venn for voldtekt. Du sitter ikke bare med dine smerter fra voldtekten, men du kan også risikere at ingen tror deg, at du mister venner og blir sittende igjen som jenta som søkte oppmerksomhet ved å anmelde en venn for voldtekt.

Jeg tror at når de voldtektene som skjer av overgrep av fremmede så øker også anmeldelsene. Jeg er stolt over alle jentene som tør å ta dette videre og som klarer å anmelde voldtekten, for det krever sykt mye av dem., og det er mange følelser å takle og barrierer å overstige.

Hva gjør mediedekningen med voldtektsbølgen?
Mediedekningen setter fokus på en utrolig viktig sak, og en skremmende realitet. Det gjør at vi jenter blir mer opplyst, oppmerksomme og mer forsiktige, men det skaper også frykt.

Men hva gjør det med dem som voldtar? Vil dette gjøre voldtekt til et mindre tabu? Vil terskelen for å voldta være lavere fordi det skjer så mange voldtekter, og fordi det faktisk ikke skjer noe med de som voldtar?
Jeg håper at disse menneskene med dette vil forstå at de blir anmeldt, de vil bli straffet og de kommer seg ikke unna. Og jeg håper at dette gjør at flere vil anmelde. Jeg håper også at snakket om tiltak blir en realitet og ikke bare prat. Det skylder vi alle dem som faktisk klarer å anmelde.

De skyldige...?
Til slutt... hvem har skylden? Ingen andre enn de følelsesløse mennene som gjør dette har skylden. Og de har skylden ene og alene. Dette er egoistiske og onde vesen.

I denne debatten som pågår overalt må jeg også si at jeg er dypt skuffet over manges utsagn på dette. Det er også jenter som sier at disse jentene er korttenkte og må klare å se lenger enn sin egen nesetupp. Jeg mener dette er en bedre beskrivelse av dem selv, enn de som blir utsatt for noe sånt.
De som skriver som dette vet svært lite om livet. Dere som jenter legger skylden på jenter som blir utsatt for vårt verste mareritt. Hvordan kan dere gjøre noe sånt mot våre medsøstre? Vi skal stå sammen. I stedet håner dere dem som trenger det mest og dere støtter grunnene til at det tidligere var så få anmeldelser. Dere forsterker deres selvfornektelse, skam og skyldfølelse. Og ikke minst... tillit.

Vi må stå sammen om å få en stopp på dette. Vi må ta vare på hverandre. Vi må gjøre det trygt for hverandre, vi må være oppmerksomme når vi er ute, ikke bare på oss selv, men også på de rundt oss. Og ikke minst, vi må ta vare på dem som har blitt utsatt for overgrep.

Voldtektsbølgen som ble tsunami

I 2005 flyttet jeg til Oslo, og i 2006 husker jeg godt alt snakket om at det var en voldtektsbølge i Oslo. Hvorfor dalte aldri denne? Hvorfor stoppet det ikke? Hvorfor ble det aldri rolig sjø... det har rett og slett endt opp i en voldetektstsunami.

Jeg blir så provosert at det ikke finnes ord for det. Jeg blir så trist, redd, frustrert og lei meg over at dette bare blir verre og verre. Og enda verre er det med de som legger dette på jentene, som om det er deres skyld. Det er bare ett sted det er noe feil her og det er i det støgge syke huet til de folka som får seg til å gjøre sånt som dette.

Og hvorfor ønsker man å voldta noen? Hvem er så syke at de ønsker å voldta noen? Og hvorfor er det så sykt mange av dem?
Jeg blir helt dårlig... fatter ikke at det er mulig..

Tallet på anmeldte voldtekter er skyhøyt, og tenk så mange det er som faktisk blir voldtatt uten å anmelde det. Og tenk på alle de som blir utsatt for overgrep. Sammen er det aaaltfor mange, og alle sammen blir de preget for resten av livet.

I natt var det to voldtekter til i Oslo på samme tidspunkt som vi dro hjem fra byen og på veien hjem. Meg og Bente avtalte i går å ta følge hjem uansett hva, og sykt så takknemlig jeg er for at vi klarte å holde oss til det. Men selv om vi kom oss trygt hjem i går er vi fremdeles ikke trygge. Vi må fremdeles være utstyrt med pepperspray og alarm uansett hvor vi går. Jeg blir ikke overrasket om kriminaliteten øker blant jenter i Oslo, snart må vi alle gå med våpen.

Innsamling - Hjelp sultofrene på Afrikas Horn

den 24. desember 2011 sitter vi i et trygt og varmt hjem sammen med vår familie. Julegavene ligger pene og urørte under juletreet, mens ribba står klar på bordet.

Mens vi spiser ribba og åpner våre unødvendige gaver dør tusenvis av sultne barn. Av dem høres ingen forventning, latter, og heller ingen klaging.

Våre medmennesker lider og sulter. Det som skjer er så ekstremt at for noen er det vanskelig å ta inn over seg. Dermed lukker vi ører og øyne, og lever videre.

Kjære venner, familie og bekjente. Jeg vil be dere om å åpne både ører og øyne, for dette er virkelighet.

Jeg håper dere vil støtte min lille innsamling med et valgfritt beløp. Jeg har stor tro på dere venner, bekjente og familie. Og har et håp om at vi sammen innen julaften skal klare å samle inn 10.000 kr til sultofrene på Afrikas Horn!

Dropp den ene ølen, dropp dine kaffe latte i en uke og støtt sultofrene.

Min lille kampanje avsluttes på julaften i håp om at også ofrene på Afrikas Horn skal få en julegave i år.

Takk til alle som allerede har gitt støtte, og på forhånd takk til dere som støtter dem gjennom dette.

For å støtte innsamling klikk på denne linken:
Støtt Afrikas Horn her

Love my shoes!!!

På mandag var jeg sliten og deppa så det fikset jeg med å dra på Storosenteret og kjøpe skoooooooooooo!!!! Og etter det ble jeg lykkelig! I allefall for en stund!:P

Elsker høsten og alle høstplagg!! :D

klare for høstmørket!

Høstmørket kommer snikende, om vi vil eller ei! Heldigvis er det en pitteliten stund til dagene er mørke når vi går til jobb og når vi kommer hjem. Vi skal vel enda klare å nyte de fine høstdagene vi har nå en liten stund til.

Men... høstkveldene har kommet! Og meg og Milo er berett og riktig utstyrt for kveldsturene i høstmørket! :)

Om ikke dere har funnet frem reflekser og blink er det kanskje på tide.:)

Milo er utstyrt med refleks og lysende halsbånd slik at både bilister, andre hundeiere og meg selv lett skal kunne se han i høstmørket. Matmor er utstyrt med refleks (selvfølgelig med hund :)) og ikke minst mitt "must" fra i fjor hundeposebeholder med lommelykt! Den er fantastisk! Det er ikke kult å lete etter "avfallet" med hendene i høstløvet.:P
God tur!! :)

Takknemlig...?

Noen tider og dager er vonde. Man får ikke puste, det meste er tungt og trykkende. Man lever ikke, man bare er. Man vil ikke dø, men man vil ikke leve. I disse tidene klarer man heller ikke sette pris på noe. Selv om man ser barn sulte, uskyldige mennesker dø i krig klarer man likevel ikke se at man har det godt.
Men prøv. Og om det ikke går akkurat da, så prøv igjen når verden ikke er like mørk.

Det verste jeg vet med å være i slike perioder er å ikke klare å sette pris på alt det jeg har, både av mennesker og miljø. Og det beste jeg vet er de øyeblikkene jeg faktisk klarer det.

I dag er det fredag, og jeg har en helg foran meg med min kjære lille hund og gode venner. Jeg har mye å være takknemlig for. Jeg har noen fantastiske foreldre som jeg elsker av hele mitt hjerte. Jeg er takknemlig for at jeg har fått vokse opp i trygge, varme og landlige omgivelser. Jeg er takknemlig for at foreldrene mine er akkurat som de er og for at de fremdeles holder sammen og har det godt. Jeg er takknemlig for at jeg har den beste Besta jeg kunne hatt. Ja, jeg har bare en av fire igjen, m en Gud så takknemlig jeg er for at jeg faktisk har igjen noen og at jeg har Besta. Jeg er så takknemlig for min kjære støttende og beste storesøster, og tenk at jeg får være tante til det vakreste lille nurk. Jeg er familiekjær, og jeg er takknemlig for det.

Jeg har en hel hurv av gode venner. Jeg har alle slags venner og alle er de søte, snille, rare og unike. Og jeg er takknemlig for hver eneste en av dem. Og jeg er takknemlgi for å ha fått venner og bekjente over hele kloden. Jeg har venner for livet, overalt! Det er noe å være takknemlig for det!

Jeg er takknemlig for alle mine opplevelser, hvertfall de gode. De vonde opplevelsene har sikkert funnet sted av en grunn de og.

Jeg er takknemlig for landet jeg lever i og det nydelige landskapet vi har. Norge er vakkert. Og jeg er så takknemlig for alle de vakre levende skapninger vi har. Hva hadde jeg vært uten dyrene rundt oss. Jeg elsker mine søte hunder Lukas og Milo, og alle verdens dyr. Jeg er så takknemlig for å ha fått holde en liten bavianhånd mens jeg har kjent dens hjertebank inntil brystet under den Afrikanske stjernehimmelen. Det kaller jeg å leve, og den følelsen kaller jeg lykke.

Har dere mørke tider, vonde og trykkende perioder, tenk på slike øyeblikk. Når kjente du virkelig at du var lykkelig, når kjente du at du virkelig levde og satte pris på livet? Hold på disse øyeblikkene, det er de som gjør deg til menneske, til den du er og som gjør at du lever.

Vi har mye å være takknemlige for.

Gratulerer med dyrenes dag!

I dag er det dyrenes dag!

Jeg er så glad for at det finnes en sånn dag, det er på sin plass. Denne dagen er for alle dyr i hele verden og for alle som engasjerer seg på dyrs vegne.

Takk til alle dere som engasjerer dere og jobber hver dag for at dyrene deres, andres dyr og verdens dyr skal ha det godt, kunne leve som et dyr skal og er med og bevarer deres eksistens. Stå på og fortsett det viktige arbeidet.

Og takk til dere alle dyr, små og store, dere med bein og dere med finner, planteetere og kjøttetere.. mitt liv berikes av dere. :)

Dyrenes dag startet 1931 for å sette fokus på kampen for utrydningstruede dyr og har siden vokst seg større. Nå er dagen for alle dyr, og markeringen har utbredt seg over hele verden. :)