Hvil i fred kjære fremmede

I dag så jeg at en av mine facebookvenner hadde skrevet "Hvil i fred X ". Jeg lurte på hvem dette var og jeg gikk inn på denne X-personen på facebook, og jeg ble så uendelig trist. Her var det tusen av innlegg fra venner, familie og bekjente som gikk på deres uendelige sorg og savn, og deres ønsker om en fin reise videre. Jeg kjente jeg ble helt dårlig og fikk en utrolig stor sorg gjennom hele meg.

Jeg så at innleggsstormen hadde startet for 3 timer siden, og at person X selv hadde skrevet noe senest kvelden før. Jeg fikk en helt utrolig rar og vond følelse i kroppen. Det var så fremmed, men likevel så nært. Denne personen levde i går, og jeg tenkte på hvilket spesielt døgn dette måtte ha vært. Og jeg kunne kjenne den uendelige sorgen til dem som hadde fått den vonde beskjeden for senest 3 timer siden, og for alle som ville få den vonde beskjeden i løpet av de kommende timene.

Jeg aner ikke hvem denne personen er, jeg har aldri sett eller snakket med mennesket, men jeg ble så uendelig trist. Jeg har selv mistet både venner og bekjente, og det er altfor tidlig. Det er altfor tidlig for dem å dra, og de har så uendelig mye de skulle opplevd. Og det er helt ubeskrivelig grusomt at de blir revet bort fra livet så altfor tidlig. Etter å ha sett litt på hva som ble skrevet skjønte jeg også at denne personen selv valgte å dra, at dette mennesket ikke ønsket å være en del av dette livet lenger. Det er vondt og det er ille.

Det er så mange som sliter i denne verden, og så mange som i vonde tider, og på vonde dager ønsker å avslutte seg selv og situasjonen de er i. Som regel er man så fokusert på seg selv og alt det vonde at man ikke klarer å se dem rundt seg, at man ikke klarer å se at fremtiden kan by på noe bedre. Man klarer heller ikke se hvor mye man faktisk betyr for livet rundt deg, for menneskene rundt deg, og for en hel verden.

Jeg kjenner flere som har ønsket å ta sitt eget liv, og noen som også har gjort det. Jeg kjenner også dem som så gjerne skulle levd hele sitt lange liv, men som fikk det revet bort. De skulle bare visst hvor mye de faktisk betydde for dem rundt seg, og for menneskeheten. Denne personen på facebook kunne nok aldri trodd at jeg, en ukjent person skulle sitte her og felle tårer for hans bortgang.

Hvil i fred person X.

Dugnad

Denne uka hadde vi dugnad i borettslaget. Plutselig var vi en drøss med folk i Bakgården og jeg har vel bare sett 10% av dem. Jeg ble ganske overrasket over hvor mange det faktisk er plass til i bygg a,b og c. :) og de fleste av disse har bodd her kjempelenge. De fleste har bodd der hvertfall 4 år og hun jeg raket beddene med var nå på sitt ellevte år. Jeg ble helt sjokkert. Jeg er jo ikke vant til at man bosetter seg for godt i en leilighet i byen. Men det er jo faktisk her de bor, det er her de har bosatt seg, og det er her de skal bo. Og det skremte meg litt. Det er en veldig koselig leilighet og et veldig hyggelig borettslag, men tenk om jeg og kommer til å bo der i 11 år!

En sånn dag

I dag er en sånn dag. Jeg har stelt meg og løper til bussen for å rekke jobb til vanlig tid, i håp om å slippe å sitte langt utover dagen. Når jeg setter meg på bussen føler jeg alle blikkene. Og det samme gjør jeg når jeg går av og når jeg går bort til T-banen. Jeg føler blikket til de forbipasserende og jeg begynner å tenke, og jeg får panikk!

Hva er det de ser på? Shit, har jeg tannkrem i munnviken? Har mascaren rent ut i en tåre når jeg løp mot vinden på vei til bussen? Har jeg noe i nesa? Jeg er jo faktisk litt snufsen. Jeg begynner å tenke på om speilet og lyset på badet er så totalt misvisende at jeg egentlig ikke vet hvordan jeg ser ut. Kanskje jeg ser ut som en klovn eller en figur i Pokemon?

Plutselig får jeg tankene til å snu litt.. Kanskje har jeg faktisk vært heldig med sminken i dag? Har jeg lykkes på en stressende dag? Synes de jeg er fin, er det derfor de stirrer på meg? Eller.. Nei.. jeg mangler nok en lusespenne i håret et sted.. Eller har jeg faktisk lus??!! Kan de se at jeg har lus!!?? Jeg kjenner at jeg tar litt av. Jeg sitter på T-banen og kikker litt beskjedent opp i frykt for å møte et nytt blikk. Men jeg møter ingen blikk. Alle er i sine egne tanker, med deres mobiler og aviser og det er ingen som ser på meg. Og det er nok heller ingen som har sett på meg. Jeg går av banen, og inn på toalettet for å speile meg, og det er ingenting unormalt å se. Jeg ler litt av meg selv og tenker at det var en sånn dag i dag.

HARNAS Theme song

Til alle mine venner, dyreglade, familie og bekjente. Her er en liten videosnutt fra Harnas hvor jeg var i fjor sommer. Da jeg kom tilbake var jeg i ekstase og både gråt og lo av å tenke tilbake. Det var en ubeskrivelig opplevelse som forandret livet mitt(det må litt klisjè til) og jeg MÅ tilbake. Her får dere et lite innblikk i hvorfor.

Det som rører meg mest i denne videosnutten er slutten. Hver natt ble jeg vekket av disse enorme brølene i det fjerne. De første nettene jeg sov hjemme etter denne turen våknet jeg hver natt av at jeg ikke hørte brølene, ganske spesielt...

For hundeinteresserte Kristiansandere

I helga 8.-9. mai arrangerer Norsk Kennel Klub internasjonal hundeutstilling i Gimlehallen. Det er selvfølgelig for sent å melde på hunden sin, men det anbefales å ta en tur bare for å kikke. Det er utrolig mye gøy å se både av folk, raser, og handling. Det er veldig lærerikt og veldig morsomt. Det er også en unik sjanse til å se og å møte ulike raser om man skal kjøpe hund, men ikke har bestemt seg for rase.

Seks av Norges syv nasjonale hunderaser står i fare for å forsvinne, og dunkeren er en av dem. I helgen stilles det ut 18 eksemplarer av rasen, og oppmøtet viser at det forhåpentligvis fremdeles er mulig å redde rasen fra å forsvinne helt.

Her er et overordnet program:

LØRDAG:
Kl.: 09:00 Utstillingen starter
Fra ca kl.: 15:00 Juniorhandlingsfinale, gruppebedømmelser, dagens beste norske rase, dagens beste avls- og oppdrettergrupper og beste veteran.

SØNDAG:
Kl.: 09.00 Utstillingen starter
Fra ca kl.: 15.00 Juniorhandlingsfinale, gruppebedømmelser, dagens beste norske rase, dagens beste avls- og oppdrettergrupper, beste veteran samt Best In Show.

Søte vesle bakhode:)

Her er et bilde av den nysgjerrige og bilglade Milo. Han er veldig observant i bil og vil helst sitte på fanget og kikke ut av vinduet. Og når han gjør det ser jeg rett i dette søte vesle bakhodet.:)

(og ja, jeg vet at han bør festes fast og at han bør være i bur. Vi holder på med burtilvenning, så det kommer.:))

Herlig hjemtur

Det går alltid fryktelig fort når jeg er hjemme. Det blir ei kort helg med et trangt program, men det er alltid like koselig. Pga. mye trafikk på fredag kom vi sent hjem på fredag så vi slappa bare av hjemme. Men både lørdag og søndag fikk jeg nok å gjøre. Jeg har storkost meg med Ingrid og Therese på balkongen hos Ingrid, jeg har vært i 2 årsdag til en helt utrolig nydelig liten gutt, jeg har truffet mange bekjente som jeg sjeldent får truffet i mitt tette program, og fått med meg litt sladder. Det var utrolig herlig å få treffe de små Aslaksenene igjen. Emilie og Noah er så vanvittig skjønne. Jeg har også endelig fått sett det lille nurket til Signe Lill som egentlig fremdeles skulle vært i magen. Lille Adrian Leander ble født 2. mars, mens terminen var 12. mai. Så det var en bitteliten søting det her, og det var så kos å endelig få truffet han.