Når Kristiansand lokker..

Jeg har siden dagen jeg flyttet til Oslo sagt at jeg skal flytte hjem igjen til Sørlandet. Som student skulle jeg flytte tilbake med en gang jeg var ferdig på skolen, men slik ble det ikke og hvordan blir det egentlig? Jeg går fremdeles med tankene om at jeg vil hjem, og kjenner tidspunktet for det nærmer seg.

Hver gang jeg har vært hjemme vil jeg virkelig ikke tilbake til Oslo. Hver søndag i Kristiansand har roen tatt meg. Jeg har fått smake på livet hjemme igjen, hatt herlige stunder med venner og familie og vil ikke bort fra det. Og det gjør forferdelig vondt å pakke bagen foran en slukøret Lucas, og å sette kursen mot Oslo.

Jeg har derfor den siste tiden vurdert veldig om jeg er klar og om jeg vil flytte hjem igjen. Jeg har bodd i Oslo i 5 år. Det er faktisk veldig lenge og vet ikke om jeg er klar for å forlate alt jeg har bygd opp her enda. Men når jeg er hjemme en helg som dette med skikkelig Sørlandssommer er det virkelig ikke enkelt. Jeg er skikkelig forvirret. Hvor vil jeg være, hvor vil jeg bo? Vil jeg flytte tilbake til Oslo hvis jeg flytter til Kristiansand? Er det egentlig sånn at jeg bare vil ha det jeg ikke kan få? Nei, jeg er så forvirra! Kan noen være så snille å flytte Oslo nærmere Kristiansand? Da hadde jeg blitt veldig fornøyd! På forhånd, takk..

En takk til Milos barnevakter

Jeg har kommet frem til at Milo faktisk er en heldig hund. Ikke nok med at han har en mamma som eeeeeelsker han og som sliter med å være borte en hel arbeidsdag, men han har også så mange flere som er helt oppslukt av dette vesenet.

Før vi kjøpte Milo fikk jeg så mange advarsler om hvor bindende det var med hund, noe som jeg forsåvidt visste etter å ha vokst opp med hund, men hadde aldri hatt ansvaret ene og alene. Håvar jobber jo mye så det er ofte meg og Milo, ene og alene.

Men fremdeles er det ikke et problem, det er ikke en byrde. Ja, jeg må hjem i stedet forå treffe folk av og til, og jeg må ofre noen avtaler ol. men dette er virkelig ikke et problem. Jeg storkoser meg med nurket.

Men likevel er det dager og avtaler jeg holder og må på, og om jeg da er alene med Milo ønsker jeg ikke at hans skal sitte alene hjemme. Og det er her mine fantastiske venner kommer inn i bildet. Uten dere kjære venner hadde jeg nok blitt enda mindre sosialisert, eller så ville Milo blitt det.

Jeg er så utrolig takknemlig for at dere stiller opp og bruker deres tid og energi på Milo. For at dere faktisk ofrer stress og deres tid på han. Og jeg er veldig takknemlig for at dere reiser frem og tilbake rundt hele Oslo for at Milo ikke skal være alene, men være glad og fornøyd.:)

Så en stor takk til Milo sine barnevakter og da spesielt Kristin og Sigurd, Nansy, Margrete og Marlin!:) Milo loves you!!!

Ektepar på toget

Jeg sitter på toget på vei til kristiansand og er som vanlig veldig oppmerksom på de rundt meg. I et sete over gangen for meg sitter et søtt eldre ektepar. I tre timer har mannen hørt på musikk fra den nyeste ipod, og jeg er så teit og frekk at jeg synes det er morsomt og søtt. Jeg synes det er morsomt at denne gamle mannen sitter i timesvis med en fancy ipod og jeg er fryktelig nysgjerrig på spillelisten hans. Jeg er så nysgjerrig at jeg var på nippet til å spørre. Men han har jo ikke sagt et ord på 3 timer så jeg vil ikke ødelegge stillheten.

Mens jeg sitter her og undrer og småskuler litt roper han plutselig PIGGTRÅD!!! Da blir jeg overbevist om at å høre på ipod og prate samtidig er ikke noe han har holdt på med lenge for dette var virkelig gaping, og han så ikke ut til å skjønne det selv heller. Jeg skvetter selvfølgelig skikkelig til av dette og holder dermed på å avsløre meg selv. Jeg ble ikke oppdaget og kunne ved min videre spionasje beundre det rolige og trygge samholdet til et eldre og sammensveiset ektepar. Dette har de gjort før, slik har de sittet i mange år, side om side og støttet hverandre. Og nok en gang fikk denne eldre dama med støtte fra sin ektemann løst sitt evige kryssord med ordet PIGGTRÅD.

En lesefole!

Jeg har aldri likt å lese! Jeg har aldri hatt tid, og det har vel aldri gitt meg noe særlig. Faktabøker derimot gir meg konkret informasjon som jeg kan bruke, og jeg kan lese små deler og klappe igjen boka med stor tro om at jeg har blitt 20 ganger smartere. Men sannheten er vel at den nye kunnskapen forsvinner like fort ut som den kom inn.

Både Besta, Mamma og min søster Kristin har alltid vært noen ordentlige lesehester. De har byttet bøker støtt og stadig, og sittet med nesa i ei bok så lenge jeg kan huske. De har sittet med tårer i øynene og gråt i halsen, de har jaget meg bort når de er på bokas siste sider, og de har oversett meg fordi de er så "inne" i boka.

Det skulle gå 25 år før jeg begynte å forstå. Det skulle gå 25 år før jeg virkelig kunne kjenne familiens lese-gener. Jeg er nå på min fjerde frivillige bok og jeg koser meg!! Nå leser jeg hver dag til og fra jobb, og plutselig er 50 min reisevei en lek.:)

Jeg er nå faktisk så inne i bokverdenen at jeg ikke får med meg en ting av hva som skjer rundt meg. Jeg leser på bussen, mens jeg venter på banen, og når jeg sitter på banen. Jeg hører ikke et ord av hva folk rundt meg sier og er veldig stolt over at jeg endelig ser like intelligent ut som alle de andre lesehestene jeg pleier å passere på min vei.

Jeg er faktisk så inne i boka at jeg i dag klarte å gå av ett stopp FØR jeg skulle av t-banen på vei til jobb. Jeg pleier å gå av på Skullerud, men klarte i dag å gå av på BOGerud(Ordspill, Ho-ho!). T-banen stoppet og dørene gikk opp. Plutselig gikk det opp for meg at jeg ikke hadde hørt hvilket stopp de sa og jeg satt så langt fremme i første vogn at det eneste jeg så var de kjente trappene utenfor og skiltet "......rud". Jeg fikk panikk, klappet sammen boka og hoppet av i full fart rett før dørene lukket seg og jeg var selvfølgelig kjempelettet over å ha kommet meg av. Tenk så kjipt å måtte gå av Mortensrud liksom. Da jeg gikk lettet opp trappene var det ei dame som lo av meg og sa at hun og pleide å være så langt inne i boka at hun måtte kaste seg ut. Så lo vi litt av det og jeg sa "Ja, men jeg rakk det heldigvis!" Akkurat i det jeg sa det kom jeg på toppeb av trappa og så at jeg slettes ikke var på Skullerud, men på Bogerud. Men etter 5 minutter og 2 buss-stopp var jeg på Skullerud og kunne le av den store vimsa!

Jeg er forresten i ferd med å fullføre boka som får meg til å gå av på feil stopp og må snart begynne på en ny så boktips mottas med takk! Jeg kan godt vimse flere ganger så ikke la fine og spennende boktips være en hindring. Vil heller gå av på feil stopp enn å lese kjedelige bøker.:P

!Bildet er hentet fra hest.no/blogg

Ferdig og bestått hverdagslydighet!

I dag avsluttet vi kurset i hverdagslydighet med hundeskolen og avla prøve/eksamen! Jeg var skikkelig nervøs, men det smittet heldigvis ikke over på Milo og vi bestod prøven/eksamen med glans. Vi har derfor nå fått Hundeeierbeviset og er selvfølgelig veldig stolte. Og vi gjorde det faktisk ganske bra.

Vi ble vurdert på 10 punkter med følgende karakterskala:
F - Fremragende
SG - Svært god; tilnærmet perfekt
G - God; bra, men kan perfeksjoneres
TS - Tilfredsstillende; kan trenge mer trening
MF - mangelfull; Lite forståelse for øvelsen - trenger mer trening.

Vår vurdering:
1. Tilgjengelighet - SG
2. Håndtering - TS (Milo er ikke noe fan av å bli tann på tenner og labber:P)
3. Samarbeidsevne - SG
4. Toleranse for mennesker - SG
5. Bli(sitt, stå eller dekk) - F
6. Innkalling - SG/F
7. Toleranse for andre hunder - F
8. Distraksjon - SG
9. Separasjon fra fører - SG
10. Gå bak - SG

nam.. Seng!!

I dag hadde Milo virkelig kost seg mens vi var på jobb. Han har jo ikke lenger tilgang til sko, men finner lett en erstatning!

I love you Kafé Brent!

På et hjørne rett ved meg på lille Sagene ligger vesle Brent Espressobar og Kaffeforretning, eller kafé som jeg selv ville kalt det. Da vi overtok leiligheten 25. juni i fjor var det siste selgerne sa til oss: "Forresten, de har veldig god kaffe nede på hjørnet der!" Og de hadde absolutt rett!

Brent er en liten kafé med tre vanlige bord inne, et stort på midten og to langbord typisk kafébord ved vinduene og veggen, + at de har tre-fire utebord. Den er altså veldig liten og intim. Dette er faktisk den første kafeen som kom på Sagene noe som interiøret ogå preges av.:P Men likevel, selv etter at hvertfall 5 fancy nye kafeer ble startet i området overlever de fremdeles og det er nok takket være sine gode stamkunder.:) Og stamkunde, det har jeg også blitt.:)

Jeg elsker denne lille kaffesjappa.:) De har utrolig god kaffe, det er billigere enn andre steder og kjempekoselige ansatte.:) På veggen bak kassa har de sånne kaffestemplingskort som man vanligvis har med seg i lommeboka og drar frem hver gang man kjøper kaffe. Første gang jeg var her skjønte jeg at dette stedet var preget av stamkunder pga. disse. Og etter å ha gått inn og ut av dette stedet i noen måneder fikk jeg endelig forespørselen om å få kortet mitt på veggen!! Det var selvfølgelig kjempestort for meg! Endelig er jeg en av dem!:P

Og i går når jeg skulle kjøpe kaffe trengte jeg ikke si navnet mitt, "det skal stemples på Marit" sa han bak kassa til hun som serverte meg. Jeg ble litt satt ut, men nok en gang kjempestolt! Og i dag... i dag trengte jeg egentlig bare å si hei og god morgen, og de fikset resten! Jeg fikk den kaffen jeg pleier uten å si noe, og kortet mitt ble stemplet! Jeg gikk fornøyd ut av vesle Brent med en herlig kaffe, et smil om munnen og med go' følelsen i kroppen. Dette blir en herlig fredag, og en herlig fremtid som stamkunde på vesle Brent Espressobar!:D