folk på bussen!

Det er helt utrolig hvor lite som skal til for å gjøre morgenen god.
Det jeg egentlig mener er kanskje at som regel går vi rundt som rutinezoombier hver morgen. Vi er i vår egen verden, og mange bare blir der. Det er generelt sett ikke mange smil å få på bussen på vei til jobb. Men forrige uke satt det ei jente ovenfor meg og smilte, og jeg ble kjempeglad. Tenk så uvanlig det er når jeg faktisk tenker på det enda.

I dag ble et sete ledig og ei kjempesnill jente bare smilte og gav setet til meg. Du ler kanskje over hvor teit dette er. Men da bor du sikkert på bygda eller i en mindre by hvor fremmede snakker til hverandre.

Men fdet er jo akkurat dette som bygger et samfunn, relasjoner mellom mennesker. Og av og til virker det som de bare ikke er der. Det bør jo ikke være sånn at bussjåføren skvetter når man sier hei eller hadet fordi de ikke er vant til å bli snakka til.

Uansett... Det var en god start på fredagen.:)