home sweet home...

Det finnes ikke bedre terapi enn å dra hjem. Hjem til mamma, pappa og Lukas. Og mi kjære Besta. Hjem til lang frokost og kaffe på kjøkkenet. Hjem til varmen og lukten fra vedovnen. Hjem til Aurebekk, skog, urørte snødyner og ro.

Jeg er hjemme... og jeg nyter det. I dag har vært en god dag. Jeg har vært ute og gått på isen med Milo og Lukas. Det var ikke et fotspor, eller... et menneskespor i snøen som dekket isen.. dyrespor var det nok av.. og bare å se harespor er terapi for meg. Det var nydelig solskinn og snøkrystallene lyste som diamanter. Det var riktignok veeeldig kaldt, men jeg stod likevel heeelt stille, pustet dypt inn og nøt hvert sekund. Det var ro.

Jeg fortsatte med å sitte et par timer i Besta si gode stue med en kopp kaffe og koselig prat. Så dro jeg til byen og traff Merethe, min kusine.

I kveld har jeg hatt jentekveld med Ingrid og Therese... fantastisk! Det er utrolig hvor godt det er å sløve på sofaen en fredagskveld med disse to. Jeg trodde det var Bamsemumsene som gjorde magen min vond, men tror jaggu det var latterkrampene. Det er så fantastisk å le sammen med disse to herlighetene, og det er så lett. At vi som 26-åringer kan le av så usaklige barnsligheter som vi gjør er jo helt utrolig. <3

Prikken over i'en ble satt da jeg kjørte hjemover.. tankefull som jeg alltid er over hvor godt det er å være hjemme kommer det plutselig en Kaptein Sabeltann sang på radioen. Da skjønner man virkelig at man er hjemme, og det er godt.