Jeg går ofte tilbake i tankene, og noen ganger føles det verre enn andre. Det er som en ekstrem kjærlighetssorg. Og tro det eller ei, jeg kan sitte for meg selv å gråte av savnet. Det er nok mange som rister på hodet av meg nå, som tenker at jeg må ta meg sammen når jeg skriver og forteller dette. Jeg er derfor så utrolig glad for vennene jeg har fått i Afrika.. mennesker som deler og forstår min lidelse.
Men jeg skal si dere det at hadde dere kjent på roen jeg fikk i Namibia hadde dere kanskje forstått. Hadde dere møtt alle de herlige menneskene fra dette landet, blitt overfalt av smilende og energiske små barn med de hviteste glis så hadde dere kanskje skjønt hva jeg snakket om. Hadde dere fått kjenne på den rørende følelsen av å sitte i en fullsatt Harnas Church side ved side, hånd i hånd med både unge og eldre tannløse bushmen og sunget "Amazing Grace" ville dere kanskje forstå. Hadde dere fått sitte foran et brennende bål og lytte til alle bushens lyder sammen med nye herlige venner fra hele verden, hadde dere noen gang kjent følelsen av en liten bavian klamre seg rundt deg, lyttet til en gepards trommende malelyder eller kjent løvenes brøl dirre i brystet ville dere ikke ristet på hodet, dere ville vært smittet.
Dere ville hatt the Africa-Fever.
så fint innlegg. Føler det på akkurat samme måte med et par steder i verden selv, og kanskje det er sånn at man bare blir bitt av bassiller rundt omkring. Gode basiller, som aktiveres fra tid til annen:) keep up the good writing!r
SvarSlett:) Takk Renate....
SvarSlett