mørketidsmodus?

Er det høstmodusen som sniker seg innpå meg? Jeg blir sliten, jeg blir trist, jeg blir tafatt og deppa. Jeg blir sutrete, alt er galt og jeg synes nesten litt synd på meg selv. Jeg vil ta en pause fra hverdagen bare for å puste ut. Jeg vil stoppe tiden, fryse verdensbildet som på film. Jeg vil klikke "frys", sette meg ned og puste ut, slappe av mens jeg kan se på at verden står stille som i et foto.

Hvorfor blir det egentlig sånn? Og hvorfor skjer det så ofte.. og hvorfor skjer det hvert år? Jeg synes egentlig september måned var litt tidlig for dette. Det er liksom så mye å ta hensyn til, så mye man MÅ gjøre, og så mye man VIL gjøre, og oppi alt dette så mye man ikke klarer å gjøre. Det er så mye å tenke på, så mange følelser og ikke minst dømming av seg selv.

Siden dette ikke akkurat er en ny opplevelse har jeg heldigvis lært litt også. Så i dag, en herlig lørdagskveld ligger jeg hjemme på sofaen alene med Milo, med sjokolade, chips og cola på bordet og Sex and the City på lerretet. Det finnes ikke en bedre lørdagskveld i slike tider. Men jeg har enda litt å lære for jeg tenker fremdeles på alt jeg burde gjort... jobb, caseoppgave, hundetrening +++. Men jeg skal være snill med meg selv bare for i kveld.. i morgen derimot...